Søndre Aker Historielag 19. februar 2024
Lars Roede: Myten om murhusbyen. Christiania 1624 – 1814
25 medlemmer møtte frem denne kvelden midt i vinterferien. Lars Roede tok oss med til Christiania, byen med de rette gateløp og mange bindingsverkshus. Oslo brant i 1624. Kong Christian IV anla da en ny by, Christiania. Hans far hadde allerede planlagt denne byen, og det antydes at brannen muligens var påsatt. At den kom beleilig er det iallfall ingen tvil om. Oslo kunne lett beleires av svenskene fra Ekeberg. Nybyen ble derfor lagt ved Akershus Festning. Her hadde man mer kontroll mot sjøen. Gatene skulle være snorrette, slik at man hadde fri sikt for kanonløp. Ikke alle fikk lov å bygge innenfor byens grenser, byen skulle være for de velhavende. For å hindre en ny storbrann, måtte alle hus oppføres i mur, alternativt i bindingsverk. Men kongen var i København og kunne ikke selv passe på, så det ble oppført mange hus i laftet tømmer. I dag vet vi at dette er sikrere i brann enn bindingsverkshus. Det kom tømrere til Christiania fra bl.a. Danmark og Tysk- land. Både mur og bindingsverk var noe disse kunne, mens norsk tradisjon var lafting. De nye husene ble litt annerledes enn bindingsverkshusene i utlandet. Norske hus ble tradisjonelt bygd i bare én etasje. Mur var ukjent. At murhuspåbudet ikke ble overholdt, viser disse tallene fra midten av 1700-tallet:
Antall bindingsverkshus i byen: 50%, tømmerhus(laftet): 30%, murhus: 20%. Først i 1884 ble murhustvangen påbudt. Man trengte da større bygninger til kontorer og industri, så mur ble et naturligere valg. Utover på 1800-tallet ble bindingsverkshus sett på som litt «bondsk» De ble enten revet eller påbygd etasjer. Det ble også populært å pusse fasadene så man ikke så bindingsverket. Lars Roede nevnte mange adresser i byen hvor det i sin tid sto bindingsverkshus. I dag er de fleste borte. Et eksempel på det motsatte er Frogner Hovedgård. På 1800-tallet ble huset bygget om og fasaden pusset hvit. Mange år senere oppdaget kommunen bindingsverket under og fjernet murpussen. Dagens utse- ende er altså «feil», bygningen skulle være i hvit mur. Tollbugata 14 ble reddet og er nå på Folkemuseet. Et annet hus, bygd i mur, fikk for sikkerhets skyld påskriften: Gud være med oss. Bokstavene ble bevart og kan i dag sees på bygningen i Tollbugata 30. De gamle trehusene forsvant, de fleste var borte før 1930. Sjøbodene lå til 1950-tallet.
Etter pausen oppsto en livlig samtale mellom foredragsholderen og Per Olav Reinton, leder i Gamlebyen Historielag, blant annet om hvorvidt folk måtte flytte fra det gamle Oslo. Det måtte de ikke, var det enighet om. Navnet Oslo kom også opp. At det ikke stammer fra «Loelvas os» har lenge vært kjent, bl.a. fordi elva den gang het Alna, ikke Lo. Sannsynligvis har det med ås å gjøre, enten i betydningen gud (norrønt: ås – æser) eller de fysiske åsene rundt byen. Kanskje «Gudesletta» eller «sletten mellom åsene»
Som siste innslaget på dette møtet ble lederen i SAH, Anne Marie Hval Grøgaard, hyllet i anledning sin 80-årsdag, og overrakt blomster og gavekort.
EN
