Søndre Aker Historielag 15.01.24.
Leif Gjerland: «Da Kristiania skiftet navn. Oslo - Christiania/Kristiania – Oslo»
50 personer til stede.

15. januar 2024 hadde Søndre Aker Historielag nok en gang gleden av å ha den populære historieformidler og forfatter Leif Gjerland som foredragsholder. Temaet var byen vår og dens ulike navn og skjebne gjennom 1000 år.

Den gamle middelalderbyen Oslo lå i det området vi i dag kaller Gamlebyen. Oslo Torg lå omtrent i dagens kryss Oslo gate - Bispegata. Oslo var et viktig handelssted og bispesete og hadde ca. 3000 innbyggere i år 1300.

Byen hadde tre store kirker:

Clemenskirken fra ca. år 1000, St. Hallvardkatedralen bygd på 1100-tallet og Mariakirken fra 1300-tallet. I 1314 dør Kong Håkon Magnusson uten sønner og byen får ny styringsform med en kansler og en gruppe rådgivere. Oslo blir en såkalt styringsby. Akershus festning bygges også ut. I 1624 brenner Oslo, og Christian Kvart, som nå er konge, anlegger en ny by, Christiania. Denne byen ligger nærmere Akershus, og den gamle byen Oslo skal bli åkerland. I den nye byen får adel og borgerskap tomter, samt velstående håndverkere. De som ikke får lov å bo i byen nevnes også, det er «gemene folk og arbeidsløse». Christiania blir altså en by for de rike. Utenfor byen kunne det bygges trehus, mens de rike byborgerne måtte bygge i mur. Dette påbudet besto helt frem til 1900-tallet. Bymarka privatiseres etter hvert, bl.a. ved at de mange anlagte løkkene, som opprinnelig ikke skulle bebygges og ikke gjerdes inn, ble gjort krav på av rikfolk.

Byen vokser særlig vestover og det oppstår et skille mellom østkant og vestkant. Christiania er landets hovedstad. Da det i 1850 skulle legges vannledninger, støtte man på ruinene av Hallvardkirken. På dette tidspunkt var byen Oslo helt glemt. Arkeologene som gravde frem den brente middelalderbyen kalte den Nordens Pompei fordi den var overdekket av jord. Det var ingen allmenn begeistring for de gjenoppdagede ruinene. Senere legges togskinner over den gamle Mariakirken. I 1877 fornorskes byens navn til Kristiania. Først i 1897 tok de kommunale etatene den nye skrivemåten i bruk. Etter Unionsoppløsningen i 1905 kom det krav fra flere hold om å føre fornorskningen videre og kvitte seg helt med det danske ved å ta i bruk det gamle navnet Oslo. Først etter 100-årsjubileet i 1914 ble det alvor i saken. Mange ville ha et norsk navn. Men motstanden var stor! Oslo ble sett på som etsimpelt navn, forstaden Oslo var et sted med fattigfolk og ramp, man kunne ikke kalle en hovedstad for noe slikt. I Morgenbladet raste en heftig debatt og det ble samlet inn 26 000 underskrifter mot Oslo-navnet. Den ellers seriøse og svært respekterte forfatter Sigrid Undset gikk ut i pressen og sa at «Lyden av Oslo er som lyden av to trestokker som slås mot hverandre». Andre mente at Oslo hørtes ut som et protesterende eselskrik. Ønsket om å skifte navn ble også kalt en kommunistisk sammensvergelse. Til tross for heftige protester og beskyldninger ble det nye navnet Oslo vedtatt den 11. juni 1924 med virkning fra 1. januar 1925.

EN