Nordmarka er jo et gammelt og innarbeidet navn, mens Østmarka er nyere og har ikke vært så kjent blant folk. Bakgrunnen for navnet er slik: Gymnastikklærer Johan Skau på Vålerengen skole mente barna burde komme seg mer ut i naturen, og hvorfor dra helt til Nordmarka når vi hadde vår egen skog på østsiden av byen? Han tok klasser med seg på tur inn til Sarabråten. For å lage litt blest om dette flotte skogområdet fikk han med seg en journalist fra Socialdemokraten og fotograf Anders B. Wilse for å lage en reportasje. Sammen med elever dro de på ski innover i Østmarka. Dette ble et helsides oppslag i avisen og god reklame for marka, og navnet var dermed satt og kjent: Østmarka. Dette var i 1915.

Thomas Heftye kjøpte husmannsplassen Sarabråten, og fikk oppført nytt hus der. Dette brukte han som landsted for celebre gjester. Hans sønn lot oppføre en stor villa i 1897, og bodde der året rundt. Etter åtte år ga han imidlertid opp – det var jo upraktisk å bo i Østmarka, 3 km fra «sivilisa sjonen» dvs. Oppsal, og langt fra byen, når han var telegrafdirektør i Kristiania. Kommunen kjøpte Sarabråten i 1911. Huset ble tatt ned, men ingen vet sikkert hva som skjedde med det senere.

I dag er Østmarka et populært og mye brukt turområde. Det ligger 4 speiderhytter her, de kan leies. DNB har flere hytter, de kan også leies. Vangen er betjent hytte. Losbyvassdraget egner seg fint til kanoturer, egentlig helt til Børtervann, men da må kanoen bæres et godt stykke. Bymiljøetaten legger til rette for skøyting, bl.a. på Nøklevann. Krefter arbeider for at Østmarka skal bli nasjonalpark.

Den gamle vinterveien gjennom Østmarka ble på 1700-tallet kalt Plankeveien, da det ble anlagt flere sager, og behovet for transport av plank ble stort. Det var ingen spøk å treffe på plankekjørerne, da de kunne kjøre opptil 50 lass etter hverandre! Aller verst var det å treffe på rundstokk-kjørere, altså tømmerkjørere, for de «eide» veien og var ganske tøffe. Plankeveien gikk fra Enebakk over isen på Børtervann og opp til Rausjø, videre over Rustadsaga, Østensjøvannet og ned til byen. Plankeveien er i dag merket som skiløype.

På Børter hadde de for øvrig sin egen dampbåt tidlig på 1900-tallet, og da gjaldt slagordet: «Mange kan fyre, få kan styre» Det kan jo tyde på en del uheldig manøvrering! Andre spesielle ting, kanskje de kan kalles severdigheter i Østmarka, er Jesusbildet som mange sikkert husker. Det var malt rett på fjellet, ikke langt fra Sandbakken, en gang på 1960-tallet. Det fantes også et bilde av Judas, og ett av Maria Magdalena. Det er mange som har lett etter Jesusbildet, som var mest kjent. Og man undret seg stort: Hvilken historie kunne ligge bak dette bildet? Det er det ingen som vet, men man har en teori. Maleren var den tyske Helmuth Rohloff, og man tror han var tysk offiser i Norge under krigen, og at han senere hadde dårlig samvittighet for tyskernes handlinger her i landet, og på en måte gjorde bot ved å male de religiøse bildene i naturen.

En annen pussighet er en stein med innskriften: Solåsen. Denne er til minne om to damer og deres til- fluktsted – hver søndag fra 1920-tallet og til slutten av 50-årene dro de fra Schweigaardsgate og opp hit til stedet de kalte Solåsen. Det ble som en hage for dem, de dyrket poteter og plantet blomster. De hadde også familie med seg hit, og antagelig kjente de eneboeren Korpås-Olsen som holdt til i en hytte like ved. Olaf Olsen, som han het, var preparant og stoppet ut mange dyr. Disse havnet etter hans død på Abildsø skole. Korpås-Olsen blir omtalt som læremester til Sverre M. Fjelstad.

Severdig må vel også tunellen kalles, som var gravd ut for vann fra Kroktjern til Lutvann. Mange gikk gjennom denne 67.5 meter lange tunellen, som i dag er stengt. En smal, høy kløft ved Hauktjern må også nevnes, her har Kong Olav skrevet sin signatur. Til slutt en hyllest til det nydelige området som er oppstått etter at Grønmo søppeldynge (avfallsdeponi) ble nedlagt. Området er grønt og vakkert og har mange bruksmuligheter.

Østmarka er et kjent og avholdt område for historielagets medlemmer, og etter foredraget kom mange spørsmål til Even Saugstad.