Vandring i Ekebergskråningen med geolog, prof. em. Elen Roaldset
35 historielagsmedlemmer travet optimistisk i vei nedover den bratte Ekebergskråningen for å lære litt om bergarter. Før vi startet nedstigningen, viste Elen Roaldset oss et fjellparti langs trikkeskinnene, en fjellskrent som besto av gneis, ca 2000 millioner år gammel! Ikke mange land har så gammel fjellgrunn som Ekeberg her i Norge. Gneis er den vanligste bergarten i Norge. Den gneisen vi så her, kalles granittisk gneis, den virker stripete og har forandret seg gjennom tidene. Granitt består av kvarts og feltspat og gjerne også glimmer. De mørke artene er tyngre og vil synke ned hvis de er smeltet, mens de lyse (lette) stiger opp. Dette skjedde for millioner av år siden. Det er mange bergarter fra kambrium-tiden i Oslo-området, blant annet alun. Kambrium er den eldste perioden hvor bergarter ble dannet.
På vår vei nedover Ekebergskråningen kom vi forbi en liten jettegryte, ca 40 cm i diameter. Denne lille gryten kalles Tyvehullet. Da Smålensbanen ble bygget på 1870-tallet, oppdaget man på Bekkelaget 13 – 14 jettegryter, den største er 13 meter dyp. Det fantes også 20 jettegryter ved Kongshavn. Grytene ble dannet av steiner som ble ført med breelver, og som roterte og gravde seg nedover. Dette skjedde på slutten av siste istid. Det fantes også grotter på Nedre Bekkelaget, disse er eldre og ble dannet ved forvitring. Både grottene og flere jettegryter er tapt ved sprengning og bygging av jernbanen.
Vi passerte et mindre parti amfibolitt, en mørk bergart som inneholder mer jernrike mineraler, og som er ganske vanlig i Norge. Vi så stadig spor av forvitring og oppløsning. Mørke bergarter forvitrer lettere enn lyse, de tåler mindre vann og syre. Skråningen er full av runde, digre steiner, dette er flyttblokker som kom med isen i sin tid. Hele Ekebergskråningen, 2.5km lang, er en forkastning, hvor alt ligger hulter til bulter, det ser ut som et ras har gått her. Forkastningen har vært voldsom, den har også laget skråstilte sprekker. Stien vi fulgte går langs forkastningsplanet. Hele skråningen er full av steiner i alle størrelser og er veldig ulendt. Dette området nedenfor Kong veien ble naturreservat i 2008, både pga. vegetasjonen og det tydelige preget av forkastning. Malmøya og Malmøykalven er også blitt naturreservat.
Reidar Brevik viste oss en del planter som er typiske for skråningen, blant annet platanlønn, som egentlig er uønsket i denne løv- og blandingsskogen, tveskjeggveronika, blodstorkenebb og tjæreblomst. Tjæreblomst kan vokse der lite annet trives. Her vokser også mispel, som har fått økt utbredelse de siste tiårene. Utover fra Utsikten og mot øyene og Nesodden ligger et av verdens fineste silurområder, her har man funnet spennende fossiler fra denne perioden (Silur).
Det ble en fin vandring, tross ulendt, bratt terreng og truende regntunge skyer, først og fremst pga. Elen Roaldsets kunnskap og formidling av et for mange litt utilgjengelig tema. Samtalen kom innom så mangt under vandringen, mange kom med innspill og opplysninger både om planter, om Alunverket, Thorvald Meyer og Losby. Før vi startet diskuterte vi også Selvaaghuset, som ble bygget i 1948 som eksempel på hvor raskt og rimelig et hus kunne bygges, og som ligger på Sportsplassen som var vårt utgangspunkt for turen.
EN
