Medlemsmøte 21.02.2022
21. februar var det medlemsmøte i Nordstrandhuset. Det var et samarbeid med Østensjø Historielag, og 72 deltakere hadde funnet veien til møtet. Det var historielagets første møte i 2022, og det første på nesten to år uten smittevernhensyn.
Foredragsholder var Sølvi Wærhaug, journalist og forfatter av boken «Damer som baker».
Hun innledet med å minne om at kvinner har hatt få rettigheter og få muligheter til utdanning. Gifte kvinner var umyndige. Mannen bestemte. Stemmeretten var generelt begrenset og gjaldt ikke for kvinner..
En driftig bondekvinne tok opp kampen for at kvinner skulle få utdanning. Med det fikk jenter for første gang tilbud om videregående skole.
Denne foregangskvinnen var Minna Wetlesen født i Drammen i januar 1821. Egentlig het hun Anette Wilhelmine Bülow. Faren døde tidlig. Minna måtte finne en måte å livnære seg på. Hun utdannet seg til guvernante og hadde det arbeidet en periode. Så giftet hun seg med Fredrik Wetlesen fra Christiania. Fredriks foreldre hadde nylig overtatt Abildsø gård i Aker kommune. Faren hadde store planer for fremtiden, han ville gi bondegutter utdanning i landbruk. Signalene fra myndighetene var klare. De ønsket å støtte en lokal landbruksskole, og Jørgen ønsket å drive den sammen med sønnene sine. Skolen ble etablert i 1844 og nedlagt i 1864 da Fredriks bror døde.
Lørdag 24. desember 1864 hadde ukebladet Almuevennen en noe uvanlig nyhetssak: Herr Wetlesen på Abildsø gård har planer om å opprette en skole for bondepiker og interesserte bes melde seg. Akershus Amts Landhusholdningsselskap ville støtte skolen med en bevilgning på 150 Spesidaler årlig i to år.
Interessen for skolen var langt større enn de få plassene den kunne tilby. 56 kvinner søkte. Syv ble opptatt. Våren 1865 var skolen i gang som Norges aller første husmorskole. Disse kvinnene fikk videreutdanning på linje med mennene i landbruket. Endelig var fagutdanning for kvinner etablert etter privat initiativ og med offentlig støtte, men med usikre økonomiske rammer.
Det var Minna som opprettet husmorskolen, men siden kvinner ikke var myndige var det ektemannen som undertegnet på søknader om pengestøtte til skolen. Det var hun som var bestyreren. Det var hennes dyktighet hele foretaket var basert på. Hun hadde lang erfaring som lærer fra årene som guvernante og på gården hvor hun alltid hadde noen lærlinger hos seg.
Jentene som var ferdig utdannet på husmorskolen, skulle ikke bare hjem for å gifte seg og drive gård. De skulle ut i samfunnet og jobbe for andre. Disse to-årige elevene ble vandrelærerinner eller «reisepiker».
I en årrekke drev Minna sin private husmorskole innenfor svært nøkterne rammer. Men etter hvert sviktet kreftene. Døtrene hadde giftet seg og flyttet. Hun hadde hele tiden hatt en aktiv støtte av sin mann, men hun kunne ikke drive skolen videre uten døtrenes hjelp. Etter 16 år var det slutt. Husmorskolen på Abildsø ble lagt ned i 1881. Da hadde 200 kvinner fra hele landet fått sin utdanning der, til sitt eget og samfunnets beste. De hadde lært et fag og spredt kunnskapen videre. Behovet for utdanning var stort, og flere husmorskoler måtte opprettes.
Tanken om at kvinner var samfunnsmødre bredte seg på denne tiden i mange land, også utenfor Europa. En av elevene fra Minnas husmorskole emigrerte til USA og begynte husmorskole i Minnesota. Datteren Fredrikke og hennes mann, Halvard begynte husmorskole på Berger gård i
Asker. Den var bygget på samme grunnlag som Minnas skole på Abildsø. Den vakte oppsikt også utenfor Norges grenser.
Minna flyttet dit da Fredrik døde. Der skrev hun boken «For unge Husmødre i By og Bygd» og der døde hun 14. mars 1891
I Norge kom det husmorskoler i de fleste fylkene. Minna Wetlesen hadde løftet frem kvinner og barn fra de usynliges rekker og viste veien til en bedre fremtid.
I over 100 år har husmorskolen spilt en sentral rolle i kampen for kvinners og nasjonens vekst og utvikling. Den har vært basis for mange utdanninger. Da den opphørte som eget skoleslag hadde nærmere 200 000 gått på husmorskole.