Ragnhild Kåta ble født i 1873 på Kåtaeiet, Vestre Slidre, i fattige kår. Som tre-åring fikk hun skarlagensfeber. Hun overlevde sykdommen, men mistet både syn og hørsel. Hun bodde hjemme, lærte å strikke litt, men var ellers helt i sin egen verden, avskåret fra andre. I 1881 kom den såkalte Abnormskoleloven, en lov som skulle sikre alle barns rett til opplæring. Alle barn skulle konfirmeres og helst også greie seg selv til en viss grad. Det ble opprettet blinde- og døveskoler og skoler for barn med fysisk eller psykisk funksjonshemming. Nå måtte prester og lærere rundt på gårdene og lete etter barn med funksjonsnedsettelse! Disse var ofte gjemt bort og levde begredelige liv. Men det fantes jo ingen skoler for døvblinde barn. Men i 1887 fikk læreren Hallvard Bergh, som hadde vært i Amerika, høre om Ragnhild. Han besøkte Ragnhild på setra, og skrev en artikkel om henne i Verdens Gang. Historien om Ragnhild fikk stor oppmerksomhet. Han fikk også i stand en innsamling og fikk inn 7000 kr, en betydelig sum den gangen. Pengene ble satt på konto og skulle hjelpe Ragnhild gjennom livet. Lars Havstad, selv døv, tok kontakt med Bergh og mente Ragnhild måtte på skole. Hans svoger, Hofgaard, var bestyrer på døveskolen i Hamar, og han ville ta imot Ragnhild.

Slik begynner et nytt liv for Ragnhild, 14 år gammel. Faren låner hest og kjører henne selv de 15 milene til Hamar. Da hun kommer frem ligger hun i en tull på gulvet i vognen, surret inn i gamle tepper, skitten, kald og redd, full av lus og sår. I fremmede omgivelser fungerte Ragnhild enda dårligere enn i de vante, og den første tiden på skolen ble veldig vanskelig. Ragnhild kjente seg utrygg og var avvisende. Hofgaard, i samarbeid med presten, tok seg av alt stell med Ragnhild. Han så det som en oppgave å ta seg personlig av henne, og han begynte å gi henne undervisning i enerom. Hofgaard var døvelærer og artikulasjonspedagog. Med Ragnhild gjorde han øvelser med pusten ved å blåse ut lys satt i ulik avstand fra munnen. Ragnhild måtte ta fingrene på leppene hans for å høre forskjell på bokstavene, Hofgaard ville lære henne å snakke. Han skar ut bokstaver for henne og øvde på lydene med forskjellige pusteøvelser. Plutselig en dag forsto Ragnhild at det ikke bare var en lek, men et system, at hun kommuniserte! Lett å forstå at hun etter den dag ble særdeles ivrig!

En amerikansk spesialpedagog, fru Lamson, besøkte skolen i Hamar og tok historien om Ragnhild med seg tilbake. Det vakte stor oppsikt i Amerika at en døvblind hadde lært å snakke! Helen Keller i Amerika lærte også etter hvert å snakke etter Hofgaards metode, men hun snakket uten setningstonefall og betoning. Ragnhild snakket med mer naturlig tonefall. Helen Kellers berømte lærer Anne Sullivan var blindelærer og ikke døvelærer. Dette kan ha hatt betydning. I tillegg var Ragnhild over tre år da hun mistet syn og hørsel, og kunne vel alt snakke, selv om hun mistet språket igjen som døvblind. Helen Keller var yngre da hun ble syk og hadde nok aldri snakket ordentlig. Hun kjente godt til Ragnhild, hun har nevnt henne både i bok og brev. Helen Keller besøkte Norge og Døvehjemmet på Nordstrand (i dag Signo Conrad Svendsen senter) i 1957, 10 år etter Ragnhilds død.

Metoden Hofgaard og kollegene hans brukte var banebrytende, og Døveskolen på Hamar fikk stadig internasjonalt besøk. Senere kom diskusjoner om denne metoden – det at den døve måtte ta hendene opp i ansiktet på den hun snakket med – tommel på adamseplet og fingrene på leppene – ble ikke like godt akseptert overalt. Ragnhild selv ble etter hvert konfirmert og ferdig med skolen og flyttet hjem. Det var vanskelige familieforhold rundt Ragnhild. Moren var i noen år gift på nytt med en mann som gjerne ville ha kloa i Ragnhilds penger. Men Hallvard Bergh var ansvarlig for livrentefondet og en god venn av Ragnhild. Han sørget for at hun også fikk midler da hun bodde hjemme. Ragnhild ble flink i håndarbeid, og hun lærte også å skrive veldig pent og tydelig.

Hofgaard døde tidlig, han falt foran utenlandstoget på Ljan stasjon og ble drept. Dette ble en stor sorg for Ragnhild. Hun flyttet etter hvert til en søster, og de siste årene bodde hun på et døvehjem. Man kan jo i dag bare undre seg over hvordan Ragnhild greide å få et nær fullverdig liv. Hvordan i all verden kunne hun lære å snakke og skrive? Kommunisere med ord? Hofgaard må ha vært en unik lærer. Ragnhild brukte nok sanser vi «normale» ikke utvikler i like stor grad, som fintfølelse i fingrene og kanskje godt opptrent fornemmelse. I tillegg må hun ha vært svært intelligent og standhaftig.

Barndomshjemmet og skolen til Ragnhild er for lengst revet og borte. Men hele historien om Ragnhild Kåta og hennes utrolige utvikling finnes i boken «Talegaven» av Hilde Diesen.

EN