Med skyss sydover fra Christiania

Referat fra foredrag av Dag Jarnøy på møte 20.09.2021.

Det var stor glede over å kunne treffes i historielaget uten tunge korona-tiltak, så det var helt fullt i salen i Nordstrandhuset denne høstkvelden, 60 personer var møtt frem.

Dag Jarnøy innledet foredraget med å vise til de såkalte vanningsstenene i vårt distrikt, altså store drikkekar for hestene, for all transport til lands foregikk jo med hester, hvis man ikke brukte egne ben. På Seterkrysset kan man i dag se en gammel vanningssten, men den har riktignok ikke stått der sammenhengende siden den tid den var i bruk.

I 1648 kom Lov om gjestgivergårder. Da hadde bonden på den utvalgte gården plikt til å stille hester når det var ønsket. Friskyss ble gitt til militære, geistlige og embedsmenn. De kunne trenge hestene kanskje en hel dag eller to, og ofte var dyrene mishandlet og i dårlig stand når de kom tilbake. Dette var veldig tungt for de bøndene det gjaldt, og ordningen ble avskaffet i 1816. Nå kom skysstasjoner. Her var det faste hester og kjøretøy, og man måtte ha kontrakt med myndighetene. Ofte hadde man da også gjestgiveri med skjenkerett og mulighet for overnatting. Langs den fredrikhaldske kongevei, som gikk fra Oslo gate opp over Ekeberg og til Ljabru, så over Grønnliåsen langs Øvre Prinsdalsvei og videre til Ås, kom flere skjenkesteder. Ljabru skjenkestue var ett. Øvre Prinsdal skysstasjon et annet. Gården er dessverre brent ned, men fremdeles står et uthus her. Det var også skysstasjon og skjenking ved Skisjordet, ved Melby, Riis og ved Skyssjordet. Eierne gikk ofte konkurs, for det var en dyr geskjeft, man skulle holde mange hester og utstyr, og måtte ofte leie inn folk. I 1841 hadde f.eks. Skyssjordet 9 hester med utstyr. Hvert år måtte det søkes om skjenkebevilling. En pussig ting var at man ikke hadde lov å servere de lokale, altså de fastboende, det var kun for reisende. I 1861 nedlegges Øvre Prinsdal skysstasjon og overføres til Ljan Skysstasjon. Det var Store Ljan, som ligger nede ved Herregårdsveien/Mosseveien. Skysstasjonen ble senere flyttet til Ljanshøiden, i krysset Herregårdsveien/Ljabruveien. Det var ofte nedleggelser og overføring av driften til andre skyss- stasjoner, og senere kunne stasjonen gjenoppta virksomheten. 

Det fantes også hvilestuer, det var steder hvor hestene fikk vann og hvile, og folk kunne få kaffe. Brennevinssalg var her forbudt. En kjent hvilestue var Se-Op ved Godheim i Enebakkveien. Langs veien anla man milesteiner for hver halve mil. Det var et godt hjelpemiddel for hvor langt man hadde reist. Det fantes jo ikke skilt som sa noe om avstander. 

Den fredrikhaldske hovedvei sydover lå oppe på platået. Det førte til mange forferdelige bakker med til dels store problemer for hester med tungt lass. I 1840-årene ville man legge ny hovedvei nede langs kysten, og denne veien skulle ha en stigningsgrad på bare 1:20. Mange mente dette var råflott og ville bli alt for dyrt, men ingeniørene argumenterte med at på den nye flate veien ville 100 hester kunne trekke like mye som 450 på den gamle! Så i 1860 åpnet den nye Ljabrochausseen. (Tilsvarer første del av Mosseveien) Denne veien er flat og uten store stigninger, men har mange svinger.

Et kjent sted langs denne veien er Tyrigrava, som var hvilested fra ca 1860. Fra 1898 fikk de rett til å servere øl. Det gamle huset brant ned, og nytt ble bygd opp i mur i 1933. Denne bygningen ble lagt

på langs, men den gamle lå på tvers av tomten. I den nye funkisbygningen ble det bygd et arrest- lokale i kjelleren! Dette ble leid ut til lensmannen i Oppegård, og sier vel litt om det bråk og spetakkel som fulgte skjenkestedene. Det var også campingplass på Tyrigrava. (I dag er funkisbygget pusset opp og fremstår meget delikat) Et annet kjent sted langs Mosseveien er Hjulet, som ble laget i 1932. Her kom også bensinstasjon. Sandvigen var gjestgiveri fra 1865. Navnet er egentlig misvisende, da det aldri har vært sand her. Tomten rundt tilhørte Dal gård. 

Noen av skjenkestedene som er nevnt her, kjenner vi fra vår egen tid. Men nå er de åpne for alle, både farende folk og fastboende, og de færreste – hvis noen – kommer til hest eller gående.