Lek i barndommen. Ved Audun Kjus fra Norsk Folkemuseum

Kari Røren fortalte til Audun Kjus om hva og hvordan hun lekte som barn på Nordstrand på 40- og 50-tallet. Kjus leder prosjektet om barndomsminner og som drives av Norsk Folkemuseum. (foto: Per-Inge Sletvold)

Kari Røren fortalte til Audun Kjus om hva og hvordan hun lekte som barn på Nordstrand på 40- og 50-tallet. Kjus leder prosjektet om barndomsminner og som drives av Norsk Folkemuseum. (foto: Per-Inge Sletvold)

24.04.17 Nordstrandhuset
Et engasjert publikum var møtt frem for å bidra med minner om lek fra sin barndom. Etnolog Audun Kjus, samt Kathrine Brekke og Kathrine Klinkenberg, var til stede og organiserte etter hvert samtalegrupper.

Audun Kjus orienterte først kort om prosjektet i regi av Norsk Folkemuseum. I flere ti-år har de samlet inn minner om dagliglivet på 1900-tallet, fortalt eller nedskrevet av vanlige mennesker. Nå er det barns lek de konsentrerer seg om.

Leken er urgammel, hevdet Kjus, og en viktig del av barns oppvekst, det handler om å øve på ferdigheter, ta etter de større, det blir som en forberedelse på voksenlivet. Leken skal også få ut overskuddsenergi og glede – la livet få fritt utløp. Språkforskere hevder at lek er viktig for språkutviklingen. Lek ligger til grunn for både idrett og teater, og kan også bli en del av høytidsfeiringer, som f.eks. 17. mai. Lek er grunnleggende, dyr leker like intenst som barn.

Tidligere SAH-leder Arne Sunde fortalte om hva slags leker han lekte på Grefsen på 30- og 40-tallet. (foto: Per-Ingen Sletvold)

Tidligere SAH-leder Arne Sunde fortalte om hva slags leker han lekte på Grefsen på 30- og 40-tallet. (foto: Per-Ingen Sletvold)

Mange leker er flere hundre år gamle, man kan kjenne dem igjen på bilder og i fortellinger, bl.a. «Kappe land» og «Blindebukk». Audun Kjus minnet også om Minner.no som er et nettsted hvor alle kan sende inn minner om egen lek.

Kari Røren, født 1944, ble intervjuet om sin barndom på Nordstrand. Hun vokste opp på Gresseter, som fremdeles var en stor eiendom med mange bygninger. Det bodde også mange mennesker i huset, dette var under den store boligmangelen i etterkrigstiden. Kari Røren fortalte om bygging av indianerfort, og store demminger om våren; vannet fosset frem når de åpnet. Det var flere barn i huset som lekte sammen, både gutter og jenter. Men hønseringer og bokstaver var det mest jentene som samlet på og spilte om. Om vinteren var det lek på ski og skøyter. Fremfor alt trakk hun frem friheten de hadde i leken, barna rådde seg selv og romsterte i spennende skjul og uthus, noe som næret fantasien.

Arne Sunde, født 1935, ble intervjuet om sin oppvekst på Grefsen, som er et villastrøk lignende Nordstrand. Han fortalte om aking i Morellbakken og heftig snøballkrig. En gang traff broren ved et uhell venninnen til Laila Schou Nilsen, som bodde i strøket, hvorpå Schou Nilsen satte etter og fikk ham kraftig dynket. Guttene hadde et samlingssted på Tømtehjørnet, der samlet det seg alltid 10-12 gutter. Disse var i blant i slåsskamp mot «Nydals-rampen», og hvis de greide å få tak i en fange, ble han bundet og fikk deler av en maurtue over bena. Å kaste stein på lyktestolpene var også spennende; traff de pæren, smalt det som fra en granat. I skolegården kappet de land og vippet pinne. Kaste på stikka var også populært

I samtalegruppene etter pausen gikk praten livlig om all slags lek, og Audun Kjus og medhjelperne gikk rundt og lyttet. Alle husket etter hvert mye om hvordan og hva de lekte, i skolegården og i fritiden, selv etter så mange år.