Christian Ringnes fortalte Ekebergrestaurantens historie

Christian Ringnes utenfor inngangen til Ekebergrestaranten, ved bygrensesteinen, på åpningsdagen. (Foto: BLF)

Christian Ringnes utenfor inngangen til Ekebergrestaranten, ved bygrensesteinen, på åpningsdagen. (Foto: BLF)

Hvem andre enn Christian Ringnes kan med sine erfaringer og underholdende fortellerteknikk føre en forsamling effektivt inn i Ekebergrestaurantens dramatiske historie? Han kjøpte den forfalne bygningen i april 2003, og to år senere åpnet han en nyoppusset restaurant med påskepils og begeistrede restaurantgjester. Men det var ingen lystseilas å komme dit. Uten bilder (datamaskinen ville ikke) klarte han å mane frem de store tåblåene for de godt over 50 fremmøtte på SAHs medlemsmøte 19. september i Nordstrandshuset.

Vi komprimerer kåseriet hans slik, litt etter hukommelse og notater:

Året er 1927. Lars Backer, en pionér innen funkisstilen, vinner arkitektkonkurransen Oslo kommune har utlyst for å bygge en ny restaurant der den gamle ligger. Bygningen på tegnebrettet er moderne funkis og stilren i all sin enkle prakt, slik han formet restaurant Skansen, landets første funkisbygg, som sto ferdig rett nedenfor Akershus festning året før. Funkis med sine rene flater og minimalt med krimskrams, var billigere å bygge enn jugend og eldre stilarter med utspring, karnapper og fasadepynt. 


Den nye bygningen vakte ikke umiddelbart noen begeistring blant folk. Funkis oppe i skauen? Nei, der burde det ha kommet noe mer storslagent, mente mange. Aftenposten vendte tommelen ned. Den furubrunefargen som skulle matche furutrærne, var også kontroversiell. Til og med interiøret fikk pepper. Avisen mente det både var goldt og simpelt. Men logoen, stjernebildet Karlsvogna, som et relieff på vestveggen, slapp unna kritikken. Og utsikten og den friske lufta vakte allmenn jubel. Folk flest satte likevel pris på dette litt snodige bygget og ikke minst hva det kunne tilby. Restauranten ble kort og godt populær i en tid da det ikke var mange restauranter i Oslo. På søndagene var køene lange. Folk danset og drakk øl. Etter noen år, ble bygningen malt hvit og fikk et vennligere uttrykk. 

Så kom krigen. I 1941 beslagla tyskerne først restauranten og siden hele bygningen. Første etasje ble brukt til militære formål. I 2. etasje var det både restaurant og en slags bordell for offiserene, sier gode, men ubekreftede rykter. Tyskerne var glad i å bygge tunneler. De anla et kommunikasjonssenter med nedgravde kabler til Ekeberg, Nordstrand og Østmarksetra. Dette fikk Sivilforsvaret glede av etterpå.

Det store alkoholraset

Året er 1953, måneden er mai. Bygningen ligger solid og trygg, drevet av Oslo Folkerestauranter. Men i grunnen under skjer det saker og ting. Plutselig romler det kraftig der vinkjelleren ligger, og sekunder senere har gulvet gitt etter og laget en åpen vei 18 meter rett ned, slik at hele samlingen av årgangsviner forsvant i tunnelene. Det steg en umiskjennelig duft av årgangsviner opp i bygningen. Senere, utover på 60- og 70-tallet, kunne man høre militære mannskaper i denne delen av Forsvarets anlegg, synge drikkeviser.

Oslo Folkerestauranter slet med driften. I 1963 overlot de driften til Kåre Mathisen, som engasjerte familien sin. Kommunen eide bygningen fortsatt, men registrerte at populariteten sank. I 1969 ble Mathisen syk. Sønnen Kåre Ragnar overtok med korte leiekontrakter, inntil han fikk kjøpt restauranten i 1979 for 1.750 000,- kroner. Da hadde den sunket mye i verdi. Familien fortsatte å drive restauranten, delvis mot stupet, helt til den på 1980-tallet var så sliten at den ble kalt ”Åreknuten” på folkemunne. Her kunne de stadig eldre gjestene danse til bulgarske danseorkestre og spise billig middag. I 1984 overtok Karin Thoresen driften. Hun holdt det gående til 1997. Da ga hun opp. Folk kunne fortsatt dra til Ekebergrestauranten, men nå måtte de ta med mat og drikke selv. Mathisen ville selge.

Bunnpris

Bunnen var nådd. Bygningen var fredet og kunne hverken bygges om eller rives. Hvem kunne bruke en slik  bygning regulert for et så spesielt formål? Ikke mange. Kanskje bare han som til slutt kjøpte den samme år, for 30 millioner kroner? Kjell Finstad het han. Han hadde tjent seg søkkrik på oljeleting og seismikk. Nå ville han satse på eiendom. Men han var mediesky og sa lite om planene. Spekulasjonene gikk i pressen og i eiendomsbransjen. Uansett — planene hans, blant annet om et planetarium, vant ingen gjenklang hos kommunen, de stred mot fredningsvedtaket og reguleringen av eiendommen. Finstad ble gretten og prøvde å påskynde forfallet, rett og slett rive, blant annet å kjøre maskiner gjennom bygningen. Dette fikk kommunen stoppet. Området var nå så slitent at de eneste som kunne ha noen interesse av å bruke det var prostituerte og deres kunder, i tillegg til turgåere. Kunne kommunen virkelig være bekjent av dette?

Julegaven

I 2002 gikk Finstads eiendomsselskap konkurs, og utpå nyåret la kreditor Fokus bank eiendommen ut for salg. Da hadde Christian Ringnes, sjef og hovedeier i Eiendomsspar, i november året før fått en telefon fra malermester John Brendmoe, som hadde jobbet mye for Eiendomsspar. – Jeg har verdens beste julegave til deg, sa han. Ringnes tenkte at julegaver fra leverandører skal man vokte seg for. – Du kan kjøpe Ekebergrestauranten for 15 millioner kroner, halvparten av det Finstad kjøpte den for, fortsatt Brendmoe. Ringnes dro på det. – Kanskje, hvis du vil du bli med på dette, svarte Ringnes. - Nei, det bør være én lommebok og én stemme, repliserte maleren, - men jeg kan godt tenke meg oppussingsjobben. 

Et byhistorisk kulturprosjekt

I april 2003 slo Ringnes til og dro i gang et restauranteventyr som han ikke trodde ville kaste noe særlig av seg. Det var nok av oppegående folk som advarte ham, og det var veldig mye som måtte gjøres med bygningen. Men han så på dette som et byhistorisk kulturprosjekt som kunne løfte Ekebergåsens omdømme og uttrykk. Ekebergrestauranten var så viktig for byens profil at den måtte tas vare på og bli populær igjen, mente Ringnes. Han ga Brendmoe jobben med full oppussing.

Like før jul samme år ville Aftenposten skrive om bygningsforfallet og ta bilder. Rett utenfor ”ruinene” dumpet Ringnes, Brendmoe og journalisten Camilla Høyem borti en lett gyngende bil like ved. Da kunden oppdaget de tre nyankomne like ved, fikk han panikk, ga full gass på det glatte føret og havna i grøfta. Episoden ble ikke nevnt i reportasjen.

Møysommelig rehabilitering

Nå startet et møysommelig og ganske komplisert rehabiliteringsarbeid. I tett samarbeid med Byantikvaren ble bygningen langsomt gjenskapt og fikk tilbake sin gamle glød og et modernisert interiør, stort sett innenfor den gamle planløsningen. Neste skritt var å finne en sulten og dyktig restauratør. Ringnes kjente til Bjørn Furset, som eide Lofoten fiskerestaurant og lagde veldig god mat. Furset lot ikke sjansen gå fra seg. De ble enige om å grave ut kjelleren skikkelig, for å få garderober og toaletter på plass. Brudebalkongen i 2. etasje ble også tatt vare på, mot Byantikvarens vilje. 

Så kom den store dagen — åpningen i 2005 — med påskepils og mye presseomtale. Og omsetningen? Ringnes visste at både Ullevålseter og Holmenkollen restaurant hadde 17-18 millioner i årlig omsetning. På Ekebergrestauranten var det 20 millioner de tre første månedene! Budsjettet for 2005 var på 14 millioner. Ringnes hadde en kontrakt med Furset som var gullkantet for Eiendomsspar, og tilsvarende trang for Furset. Etter en stund ville Furset endre den, og Ringnes var villig til å reforhandle, slik at både Furset og Eiendomsspar kom godt ut av det. Så bra var omsetningen at investeringene var tjent inn etter åtte år. I dag er restauranten langt på vei en pengemaskin. Men bare så lenge folk finner det verdt å bruke den.

Christian Ringnes var krystallklar på at Skulpturparken ikke ville ha kommet om han ikke hadde kjøpt Ekebergrestauranten.

Linken Apall-Olsen om Oslo-funkisen på 1920- og 30-tallet

Etter Ringnes-kåseriet, slapp kunsthistoriker ved Oslo Museum Linken Apall-Olsen til med bilder og et friskt, kunnskapsmettet og proft foredrag om Oslo-funkisen i Oslo på 1920- og 30-tallet. Tilhørerne satt som lydige skolebarn og tente lys. Funkisen innvarslet et paradigmeskifte i byutviklingen og boligbyggingen, var budskapet.

Med en rad med treffende bilder (en ny datamaskin ble skaffet til veie) dro hun oss gjennom en del av Oslo-historien og byutviklingen, ikke minst den sosiale, som handlet om sosial boligbygging, enklere og mer moderne bygg og ambisjonene blant de yngre arkitektene om å være kreative og tegne hus for folk flest. Hun fortalte om bakteppet for hagebyene (Ullevål Hageby, Lille Tøyen, Arctanderbyen og Haslebyen), noen bygd av kommunen, noen av private. De viste en måte å komme ut av slummen i bykjernen på. Her var folkehelsa skral. Hagebyene kunne by på lys og frisk luft i kampen mot tuberkulosen. Men disse husene med de idylliske hageflekkene ble for dyre for arbeiderklassen. Så kom OBOS og viste ny vei i landskapet med sine billigere versjoner av funkis.

Hun dvelte særlig ved den svært moderne og kompakte bebyggelsen fra 30-tallet, på Marienlyst, like utenfor bygrensa, med høyblokker i urban tetthet. Her ble fremtidsmusikken spilt hver dag. Ikke minst etter at NRK bygde sitt nye palass i nabolaget.

Kjell Gustavsen fikk takk for billedbasearbeidet

Til slutt med billedbasesjef Kjell Gustavsen takket av styreleder Anne Marie Grøgaard for arbeidet gjennom mange år med å styrke billedbasen og scanne bilder. Nå overlater han dette arbeidet til nye krefter. 

Linken Apall-Olsen trollbandt de fremmøtte med sine fortellinger om Oslo-funkisen på 1920- og 30-tallet (Foto: Ivar Sekne) 

Linken Apall-Olsen trollbandt de fremmøtte med sine fortellinger om Oslo-funkisen på 1920- og 30-tallet (Foto: Ivar Sekne) 

Billedbasesjef Kjell Gustavsen fikk stor takk for sin innsats. Nå overlater han billedbasen og scanningen til nye krefter. (Foto: Ivar Sekne)

Billedbasesjef Kjell Gustavsen fikk stor takk for sin innsats. Nå overlater han billedbasen og scanningen til nye krefter. (Foto: Ivar Sekne)