Historisk tur på jernaldersti og gammel kongevei

Lørdag 27.08.2016 deltok ca. 35 personer på en vandretur fra Sofiemyr senter til Hauketo. Arrangører var Oppegård Historielag og Søndre Aker Historielag. Egil Wenger fra Oppegård Historielag ledet vandreturen gjennom Oppegård, mens Lars Alldén var turleder fra grensen mellom Oppegård og Oslo.

Det første stedet Egil Wenger stoppet ved, var Ødegården en husmannsplass under gården Fløysbonn. Herfra finner vi også merkingen av Oldtidsveien over Grønliåsen. Det var 12 – 13 gjennomgangsveier/oldtidsveier i Oppegård, men denne er den eneste som er fredet. Veien går over svaberg og er for det meste ganske tørr og lett å gå. Oppegård Historielag og Grønliåsens Venner bidrar til informasjon om skogsområdet rundt Oldtidsveien med blant annet informasjonstavler.

Rast er en gammel avstandsbetegnelse. Her på Hellerasten er vi midtveis mellom gården Haugbru i Oppegård og Ljabru. Ved Hellerasten har vi fenomenet Kongsbordet . Noen mener at den er en bauta som har falt over ende. Det kan også ha vært to bautasteiner. Nå ligger den som et langbord av to steinheller. Har navnet Kongsbordet noe med kong Sverre å gjøre? Han kan ha passert her rundt 1200. Svenskekongen Carl XII passerte her med 5 – 600 mann på sin flukt tilbake til Sverige i 1716. Han hadde neppe tid til å raste her.

En som også har beskrevet steinen, er biskop Jens Nilssøn (1538 - 1600) på sin visitasreise i 1594. Han nevner da to steiner. Amanuensis ved UiO, Vibeke Roggen holdt et lite kåseri ved Kongsbordet om Jens Nilssøn som var av dansk og norsk avstamming og en av våre fremste kulturpersonligheter på 1500-tallet. Han var presteutdannet i København og ble rektor ved Latinskolen i Oslo. I 1580 ble han superintendent, en tittel biskopene fikk etter reformasjonen. Distriktet hans gikk fra Båhuslen i sør til Tynset i nord og fra svenskegrensen i øst helt til Telemark i vest. Fra hans tid som superintendent er det bevart et unikt kildeskrift da han på sine utallige visitaser rundt i det vidstrakte distriktet fikk sekretæren til å gjøre fyldige opptegnelser fra reisene og møtene med menigheter. (Jens Nilssøns visitasbøker) Han kunne nok konkurrere med en hvilken som helst forretningsmann i vår tid om antall reisedager, og disse reisene ble foretatt til hest. Jens Nilssøn var opptatt av nordisk historie og språk, av naturen og fenomener i den, men også av overtro. Han besøkte datidens kjente vitenskapsmann Tycho Brahe i hans observatorium på øya Ven. Han var gift to ganger og fikk til sammen 15 barn. Hans annen kone var 15 år da de giftet seg. Selv var han nærme 50 år. Deres yngste barn ble født etter hans død i 1600.

Omtrent ved dagens kommunegrense mellom Oppegård og Oslo lå et branntårn. Det lå på Ljansbrukets grunn og ble bygget av brukets eier i 1910. Det var 11 m høyt og et populært utfartsmål. Tårnet forfalt etter hvert og ble revet av sikkerhetsmessige grunner. Nå er det bare noen rustne jernbolter igjen.

Oldtidsveien hadde to traseer, en tørr og en mer fuktig. Man kan kanskje si at i ufredstider gikk de veifarene i skjul nede i dalføret, mens i gode tide kunne de vise seg i åpent terreng på svabergene. Langs Oltidsveien skal det være 8 gravrøyser som er datert til jernalderen (500 f.Kr. - 1000 e.Kr) Flere av disse er nå merket. I denne perioden var det vanlig å brenne de døde med eventuelle gaver på et likbål. Menneskene i jernalderen forestilte seg at likbålet hjalp den døde over i neste verden.

Grunneierne hadde fra 1100 – 1200-tallet betydelig plikter knyttet til vedlikehold av veiene. Veien skulle ha en bredde på 5 m slik at to ryttere kunne møtes. Det er satt opp en tavler som illustrerer en kontrollør i arbeid. Som arbeidsredskap har han en stav på 5 m som han holder på tvers av hesten. På 1600-tallet ble hjul på «doninger» mer og mer tatt i bruk. Da var ikke veien over Grønliåsen brukbar lenger og ble flyttet til flaten vest for Grønliåsen. Sør for Grønliåsen ble likevel den eksisterende veien utbedret og var i bruk til Den frederikshaldske kongevei ble anlagt ennå litt lenger mot vest etter kongelig forordning i 1636.

Denne veien hadde status som kongevei frem til 1862. Da var den nye veien langs sjøen anlagt, vår tids Mossevei og veiene fikk nå betegnelsen hovedvei.

På ridesenteret Stall Prinsdal hadde vi en stopp, og noen historiske tablåer ble fremført av styremedlemmer i Søndre Aker Historielag. Den røde tråd i dette var personer som hadde reist langs Den frederikshaldske kongevei. Vi så den danske prinsesse Anne som i 1589 giftet seg med kong Jacob VI av Skottland. På sin ferd fra København til Edinburgh for å feire bryllup hadde Annes følge kommet ut for en kraftig storm som til slutt hindret dem i å krysse Nordsjøen. Følget havnet etter mange komplikasjoner i Oslo. Istedenfor å vente på at bruden skulle komme seg til Skottland, reiste kong Jacob til Oslo hvor bryllupet ble feiret 23.11.1589. De nygifte reiste så med sleder på kongeveien til København like før jul i 1589.

I 1716 kom svenskekongen Carl XII denne veien da han etter sitt mislykkete felttog i Norge måtte rømme tilbake til Sverige med det som var igjen av hans store hær. I 1814 reiste Christian Magnus Falsen kongeveien fra sitt hjem på Ås til Riksforsamlingen på Eidsvoll. I tablået ble han intervjuet av en journalist fra Norske Intelligenssedler.

Vandringen fortsatte langs kongeveien. Vi ble minnet om bøndenes plikt til å vedlikeholde veien og om deres forpliktelser med postgangen i landet. Dette kom jo ofte i konflikt med arbeidet på gården. Riktignok hadde postbonden skattefritak. Postvesen ble etablert i 1647 av Hannibal Sehested, svigersønn til Christian IV. I 1658 hvor Båhuslen og Halland/Skåne gikk tapt for Danmark/Norge måtte egne postryttere ansettes for å transportere posten gjennom svensk land.

Mulighet for hvile på et trygt sted var nødvendig for veifarende, både mennesker og dyr. Skysstasjoner var opprettet langs veiene. De var for de etablerte i samfunnet. Bøndene slapp ikke inn der. Hvilestuene var for dem, og der var det ikke brennevinssalg. Gjestgiveri var en mellomting mellom skysstasjon og hvilestue.

Vi kom til Hauketo gård med det gamle svalgangshuset. Den har alltid vært en storgård og også krongods samtidig som den var hvilestue for veifarende. Bygningen var tidligere i dårlig forfatning, men er nå bygd helt opp igjen. Turen gikk videre til Ljabru gård med sin staselige hovedbygning fra 1820-årene. Her var gjestgiveri. Før vi kom til Ljabru Hovedgård så vi på den gamle steinbrua fra 1804 over Ljanselva. Den er fortsatt i bruk og tåler tydeligvis belastningen med dagens trafikk.

Turens siste del var den bratte bakken i kongeveien opp til Ljabru stasjon på Ekebergbanen.

Takk til Egil Wenger og Lars Alldén for en lærerik og inspirerende formidling av historien.