Oslos 11 byer. Historien om en byutvikling»

18.01.16. Møte i Nordstrandhuset. 45 fremmøtte.

«Oslos 11 byer. Historien om en byutvikling»

ved Leif Gjerland

Oslos ulike utviklingstrinn eller perioder kan kalles byer. Vi får da elleve byer som følger etter hverandre og delvis går over i hverandre. 

1. Middelalderbyen. Oslo er først og fremst havneby. I 1073 blir Oslo biskopens by og senere også kongens by. Etter en stor bybrann flytter Kong Christian IV byen til den andre siden av Bjørvika og gir den nytt navn: Christiania. I den gamle byen Oslo ble branntomtene dekket av jord og glemt. Derfor har gamle Oslo blitt kalt Nordens Pompei.

2. Renessansebyen. Christiania fra 1624. Dagens gate Grensen (Grændsen) var yttergrensen. I hvert kryss stod en vannpost, som bare måtte benyttes av byens borgere. Husene ble  bygget med bratte, glatte tak, slik at gnister ved brann kunne gli av. 

3. Forstaden. Byen var bygget for borgerskapet. Fattigfolk bodde utenfor byens grenser, langs innfartsveiene. Her i forstedene var alt uregulert og rotete. 

4. Hovedstaden. Fra 1814. De rikes hovedstad. Her kommer Stortinget, slottet, universitetet, børs, bank, teater. Og etterhvert jernbane. 

5. Borgerbyen. Vestkanten. Brødrene Homan kjøpte opp tomter bak slottet og bygde by-villaer og leiligheter. Etter bybrannen i 1858 trengte borgerskapet boliger og salget gikk strykende. Uranienborg og Frogner ble også utbygd.

6. Arbeiderbyen. Industrien utnytter fossekraften, fabrikker bygges langs hele Akerselva, og Oslo blir veldig fort en storby. Ca  9000 innbyggere i 1814 øker til 230 000 i 1899. I denne perioden blir Grünerløkka bygd ut. Leiegårdene ligger tett, og med mange bygninger i bakgårdene, men med «Nogenlunde smukke fasader» som det het hos utbygger.

7. Lys-og luftbyen. Den private 1890-tallsbebyggelsen bråstoppes i Christiania-krakket i 1899. Nå må  kommunen overta boligbyggingen. Det er stort boligbehov i byen pga innflytting/industri. Sagene og Tøyen utbygges i 1903. Nå gjelder et nytt prinsipp: lys og luft! God avstand mellom blokkene, hager og plener og ingen mørke bakgårder. Store områder bebygges etter dette prinsippet: Egne Hjem i 1902, Arctanderbyen 1908, Riverske Boligkompleks 1911, Ullevål Hageby 1915-22, Thorshov 1919. Arkitekter fra hele Europa kom for å se disse boligområdene. Det var veldig populært å bo her. For å få leid en kommunal bolig måtte man være gift, ha fast arbeid, vise vandelsattest og utøiattest.  

8. Drabantbyen. Fra 1946. Nå bygget man ut store områder utenfor bykjernen. Tanken var at arbeidsplassene skulle ligge nær boligen. Drabantbyene skulle også være selvforsynte med butikker, apotek, bibliotek. Men industri og fabrikker lot seg ikke tvinge til å flytte.

Ord fra denne perioden er: dugnad, borettslag, husbank. De første drabantbyene var Keyserløkka og Etterstad. Så kom Lambertseter, Manglerud, Oppsal. Det hersket sosialdemokratisk likhet. Verandaene i 1.etasje skulle f.eks. ikke ha trapp ned til plenen, for det hadde jo ikke de andre verandaene. Én bilplass ble foreslått pr 7. leilighet.

9. Monsterbyen. 1960-tallet. Ekspertisen bestemmer. Kranene avgjør hvor høyt bygget kan bli. Alle kan nå kjøpe bil, så veiene er for få og for smale. Motorveiene og trafikkmaskinene kommer, trafikken prioriteres. All gammel historie skal bort. Bygg skal strekke seg oppover. 

«Dristig» sa arkitekter. «Stygt» sa folk. Kvartalet ved Oslo Østbane rives, og Enerhaugen. Forslag til trafikkmaskiner gjennom sentrum og andre steder forelå, men ble aldri satt ut i livet. 

10. Rehabiliteringsbyen. Byfornyelsen. Man river bygningene i bakgårdene og lager tun med plener og beplantning. Gjennomfartsårer stenges for biltrafikk. Boligene rehabiliteres.

11. Endringsbyen. F.eks Barcode.  Akerselva har mistet all industri. Bare boliger. Gamle industriområder gjøres om til boliger: Ensjøbyen, Nydalen. Havnen blir til Fjordbyen.