Kristin B. Aavitsland: «Riksantikvar Harry Fett»

Kristin B. Aavitsland: «Riksantikvar Harry Fett»

Over 50 medlemmer var møtt frem for å høre om Harry Fett, som fra år 1900 til sin død i 1962 var en ruvende skikkelse i norsk offentlighet. Han var bedriftseier, kunsthistoriker, kunstsamler, forfatter av en mengde kulturhistoriske bøker og skrifter, riksantikvar og, ikke minst, en sentral samfunnsdebattant med stor politisk påvirkningskraft.

Read More

Filmkveld i Cinemateket/Filmens Hus: Gamle Oslofilmer

 

Det var fullt hus i Lillebil-salen, som Historielaget hadde leid i Cinemateket. Medlemmene koste seg med filmer fra etterkrigstidens Oslo. «Byen som ligger på landet» blir hovedstaden kalt i en av filmene, og slik kan det virke når man følger byens grønne grenser.

Byen var i sterk vekst på denne tiden, det første ti-året etter krigen ble det bygget 33 000 leiligheter, 20 folkeskoler, samt idrettsarenaer, bad og en mengde institusjoner av ulikt slag. Dette var tiden for de mange drabantbyene, som Lambertseter, Oppsal, Bøler, Manglerud. Her ble det bygget moderne, lyse leiligheter med bad og egen balkong, og store gressplener og utearealer mellom blokkene. «Norges 7. største by» sa man om Lambertseter.

Nye boligområder krevde også ny offentlig kommunikasjon. Lambertseterbanen åpnet i 1957, og Bølerbanen i 1958. Grorudbanen kom først i 1966.

Klemetsrudfilmen fra 1949 -1950 gir et svært godt tidsbilde. Vi fikk se hverdagslivet rundt omkring på gårdene i bygda, og mennesker i arbeid. Vi fulgte bussen til byen, den gikk den gang fra Sværsvann og langs Enebakkveien til Gamlebyen. Bussen hadde både sjåfør og konduktør! Vi så syklende postbud i uniform, og bønder på jordet. De fleste til og med navngitt. Vi fikk del i feiring av merkedager som 17. mai og Sant Hans, konfirmasjon og gudstjeneste. De gamle rundt på gårdene var ikke glemt, og unger fantes overalt.

Fotografen besøkte gårder som Grønnmo, Mortensrud, Lofsrud, Bakkerud, Klemetsrud, Gjersrud, Stensrud, Maurtu, Bjørndal, Slime, Bjørnerud – gårdsnavn som vi i dag stort sett bare kjenner som stedsnavn eller boligfelt, da de fleste gårdene er borte, eller nedlagt som gårdsbruk. Her var et yrende liv overalt, og bygda hadde egne tradisjoner og skikker. «Sopelimsbygda» kalte de seg selv, da gårdene lå i alle retninger ut fra sentrum, som riset i en sopelime. Til tross for dårlig filmkvalitet, gjorde filmen inntrykk på publikum.

Sopelimsbygda / Klemetsrud – så nært oss og likevel så fjernt!

Under ligger filmene som ble vist:

Jo Vestly: «Alt om min mor»

Konfirmantsalen i Bøler kirke. 

«Jeg vet jo ikke alt om min mor», åpner Jo Vestly, men han vet sannelig nok til å begeistre publikum med kåseriet om sin berømte mor, forfatteren Anne-Cath. Vestly. Hun ble født i 1920 som Anne-Catharina Schulerud. Som ung var hun skuespiller i teatergrupper , og hun var også en meget god pianistinne, forteller Jo Vestly. I 1946 giftet hun seg med maleren Johan Vestly, og de to innledet også et kunstnerisk samarbeid, som varte til hans død i 1993. De laget over 40 bøker sammen, hun skrev og han illustrerte. Han produserte også tv-serien om Kanutten, der Anne-Cath spilte hovedrollen.

Debuten kom i 1953, med Ole Aleksander Filibom-bom- bom, egentlig skapt for radioprogrammet «Barnetimen for de minste». Anne-Cath fortalte selv, formen var derfor svært muntlig. Med serien om Ole Aleksander brøt hun barnebok-tradisjonen med idyllisk oppvekst blant dyr på landet: Ole Aleksander vokste opp i et høyhus midt i byen. Forfatteren brøt også andre konvensjoner, i det hun fortalte om Ole Aleksanders lillesøster som lå i mors mage og ble født på sykehuset. Bokutgaven hadde også en illustrasjon hvor mor ammet babyen. Dette var sterk kost på 1950-tallet, og ble av mange oppfattet som uanstendig, nærmest skittent, og Anne-Cath fikk trusler og hat-brev. Da NRK senere sendte barnetimen om igjen, nektet de å sende kapittelet om lillesøster i magen, de ville ha forfatteren til å skrive det om. Helt utelukket! i følge Jo Vestly. I serien om Aurora i blokk Z fra 1960-tallet er far hjemme med barna mens han skal skrive på en avhandling, og mor jobber på kontor. Også dette vakte oppsikt og gav mye kritikk, tiden var ennå ikke moden for nye kjønnsroller.

De fleste bøkene, som jo ble fortalt i barnetimen, har handlingen lagt til byen eller drabantbyen. Men mormor og de åtte ungene bor i et hus i skogen. Denne serien er kanskje den mest populære. Den store familien bodde særdeles trangt i byen, før de fant det lille huset, hvor de fortsatt bodde trangt, men med skogen rett utenfor. Trangboddhet var noe Anne-Cath Vestly selv var godt kjent med. Jo Vestly forteller at med to hjemmearbeidende kunstnere, to barn og i en periode både bestemor og hund, var de vel vant med å finne kreative løsninger. I den sammenheng nevner han at Anne-Cath taklet den kombinerte mors- og kunstnerrollen veldig bra. Barna ble sjelden avvist, og hun møtte dem med samme åpne sinn som hun møtte alle mennesker med.

Alle Anne-Cath Vestlys figurer, og ikke minst hun selv, var svært populære helt fra starten. Dette var jo i radioens tid, og Jo Vestly husker godt at når han som barn kom inn i en forretning sammen med sin kjente mor, var det først da hun åpnet munnen hun ble gjenkjent! Den stemmen kjente alle. Senere spilte hun både Kanutten og mormor i filmer og på tv, og ble gjenkjent og mottatt som super-kjendis overalt. Mange lurer på hvor f.eks. blokk Z ligger, eller Tiriltoppen. Er det på Bøler, der forfatteren bodde den lengste perioden i sitt liv? Eller på Brattlikollen? Ja, det kan det være. Men like gjerne et helt annet sted. I følge Jo Vestly var det meningen at stedene i bøkene skulle ligne mange steder, det kunne være overalt.

Anne-Cath Vestly regnes som vår fremste barnebokforfatter, og har mottatt mange priser. Bøkene selger kanskje ikke like godt i Norge i dag – alle har dem jo, i bokhyllen eller på loftet – og alle kjenner figurene. De vil nok få sin renessanse! Bøkene er oversatt til 20-30 språk, deriblant både russisk og kinesisk, og er i dag særlig populære i de tidligere østblokk-landene. Anne-Cath Vestlys bøker er preget av hennes holdninger og filosofi, og det er viktig at moderne innspillinger av seriene beholder dette livssynet. Hvilket ikke alltid er like enkelt å få gjennomslag for, avslutter Jo Vestly.

EN