"Byoriginaler og lignende i Oslo" 20.01.

"Byoriginaler og lignende i Oslo" var tittelen på Thor Gotaas sitt foredrag på medlemsmøtet 20. januar 2020.

Det var godt oppmøte og god stemning da Thor Gotaas holdt sitt foredrag om livet på loffen.

 I 1935 var det 10 000 landstrykere i Norge. I dag er det så godt som ingen. Rundt omkring i landet hadde lofferne eller landstrykerne noen «lasaronleire», det var steder de kunne overnatte. I Brumunddal f. eks. fantes Gesellparken, hvor loffere overnattet helt frem til 1980. Mange hadde faste plasser å overnatte, også private. Ellers lå de under åpen himmel, eller hvor de kunne finne seg et sted å sove.

De fleste loffere var enslige menn, og ble gjerne sett på som arbeidssky. Mange ble loffere etter et fengselsopphold, eller skilsmisse eller etter å ha mistet jobben. Flere hadde hatt en vanskelig barndom eller ungdom, de var kanskje satt bort som barn, eller hadde vært på barnehjem eller gutte- hjem. Thor Gotaas antydet at mange i dag muligens ville ha fått diagnosen ADHD. Noen kvinner var loffere, de fleste gikk sammen med en mann. Det var både skamfullt og vanskelig å gå alene.

Det ble konsumert mye alkohol, men greide man å drikke moderat, kunne man også som loffer få et langt liv. Økonomien var vel så som så, men hadde man penger, brukte man jo lite av dem som loffer.  Det fortelles at én hadde 40 000 kroner på seg da han døde.
Mange hadde kallenavn, det var f.eks. Olaves med tanna, Tyttebæret, Sønnavind, Stret-Nils.

Det fantes også kramkarer, de gikk rundt med store kofferter med varer. Etter hvert fikk noen skaffet seg sykkel. Skillet mellom kramkarer og landstrykere/loffere kunne være utydelig. Kramkarene solgte helst ting kvinnene trengte i husholdningen, som visper og sleiver, og stoffer og sysaker. De banket på dører om dagen, mens mennene var på arbeid. Lofferne hadde sitt eget talespråk: månsing.
Flere satt tidvis inne, dels fordi de ville. Dette var et mannsmiljø, men lofferne var selvfølgelig mange ulike typer mennesker. I 1944 ble «Rottenikken» ettersøkt for drap. Han satt på Opstad Tvangsarbeidshus, rømte og ble etter hvert tatt og satt på Reitgjerdet psykiatriske sykehus i 10 år. Det hevdes at mens han var på rømmen, ble professor i filosofi Arne Næss tatt for å være Rottenikken pga likhet i utseendet, og satt 3 dager i kasjotten !
Fra gammelt av har det vært flere grupper vandrere eller omreisende i landet. Foruten lofferne var det tatere, sigøynere, geseller, kremmere, lirekassemenn, slusker, tiggere og ulike håndverkere.

Thor Gotaas fortalte også litt om kjente by-originaler i Oslo. Det var klut- og fillesamleren Luse-Frans (Frithjof Kristiansen) som døde i 1947, Sving-Deg (Karl Rognstad) som sang religiøse sanger, han døde i 1973, Advokat Hermansen, med flotte kostymer, død 1993, El Jukan (Einar Olsen) fakir og sanger, død i 1997 og Aagot Hanshaugen med sin rullator og sine poser, død i 2003.
Med Gerhardsens politikk og velferdssamfunnet, biltrafikkens vekst og bedre tider for alle, ble det stadig færre loffere. I dag finnes bare en og annen streifer. Mange husker sikkert "Vandreren", som ble etterlyst etter en serie innbrudd i hytter for noen år siden. Om ham sies det at da man gikk manngard for å finne ham, lurte han seg inn blant de andre i manngarden og lot som han var en av dem, og ble selvfølgelig ikke funne t!

Dagens samfunn er preget av konformitet, og mennesker som kanskje faller litt utenom det vanlige, fanges raskt opp av velferdssamfunnet.
I Danmark skal det fortsatt finnes noen hundre loffere eller vagabonder. Der er det lov å drikke alkohol offentlig, det er ikke så kaldt som her, og landskapet er flatt og enklere å ta seg frem i.