"Tyskerjentene" og krigsbarna

Her er foredraget som prof.dr.med. Hans Christofer Børresen holdt for Søndre Aker Historielag 23. september 2019.

45 medlemmer var møtt frem for å høre Hans Børresen fortelle om datidens holdninger til de såkalte
tyskerjentene. Mellom 40 og 50 000 norske jenter og kvinner hadde et kjærlighetsforhold til tyske
soldater, og 9 – 12 000 barn ble født.
Kvinner som fraterniserte med tyskerne ble ekstremt dårlig ansett. «De er ikke bedre enn dyr og
fortjener ikke å behandles annerledes» påstod professor Jacob S.Worm-Müller. Barna ble omtalt som
«Bastard-raser» Dr. Ole Jacob Malm mente de var «prostituerte, disse kvinnene som rekrutterer die
Luftwaffe» Malm hadde stått i 1. rekke i kampen mot Quisling-regjeringens brutale
nazifiseringspolitikk, og han far mistet livet fordi han skjulte jøder i sitt hjem. Men når det gjaldt
tyskerjentene, hadde Malm ingen forståelse eller medlidenhet. Det hadde de færreste. Arne Skaugen
hevdet at de var «dumme, og deres sosiolekt viser at de ikke akkurat kommer fra Oslo Vest»
Det ble en slags godtatt handling å snauklippe kvinner som var sammen med tyskere, dette ble jo
utført med makt. Ofte gikk flere menn sammen om å overfalle og tvangsklippe jenter. I noen saker
som ble ført for retten etter 1945 fikk slike menn svært milde dommer, eller ble frifunnet. Å tvangs-
klippe jentene «var jo en sunn reaksjon» som en dommer uttrykte det. Og Aftenposten påstod at det
var en generell oppfatning blant leserne at «tyskertøsene må stå til ansvar for det de har gjort.»
Det fantes likevel mange som tok avstand fra den harde bedømmelsen av jentene. Dagbladet mente
at klippingen var en kopi av nazimetoder. Johs. Andenæs syntes folk hadde svært primitive
holdninger, og Katti Anker Møller skrev et forsvarsskrift for jentene. Alf Prøysen mente det egentlig
var tilfeldigheter som avgjorde hvilken side man havnet på.
Men den gjengse oppfatningen var at tyskerjentene var nazi-sympatisører, og følgelig ikke i stand til å
oppdra barn til gode nordmenn. Barna ble dessuten oppfattet som raseblandet, og mindre begavet.
Kvinnene ble sett på som prostituerte, og «det gjaldt å få isolert og uskadeliggjort tyskertøsene og en
del andre smittekilder» Karl Evang tok derfor initiativ til å opprette Statens interneringsleir på Hoved-
øya for å hindre kjønnssykdommer. Leiren var i bruk fra 1. oktober 1945 til april 1946. I månedene
før denne leiren ble åpnet, var en del kvinner internert i den tidligere fangeleiren ved Fiskevollbukta.
Johan Scharffenberg tok til orde for at jentene var vanlige jenter, ikke gatepiker, som de ble
behandlet som. Men de fleste mente at tyskertøsene var en nærmest underutviklet gruppe.
Dr. Augusta Rasmussen foretok intelligenstester av jentene på Hovedøya, og fikk vel det resultatet
hun ønsket, nemlig at flertallet lå langt under gjennomsnittlig intelligens og nærmet seg åndssvakhet.
Myndighetene ønsket å sende kvinner og barn til Tyskland. Da trengte man en deportasjonshjemmel.
Kvinner som giftet seg med tyske statsborgere ble fratatt sitt norske statsborgerskap. Dette gjaldt
ikke menn som giftet seg med tyske kvinner ansatt i Wehrmacht.
Fordømmelsen av tyskertøsene tok selvfølgelig ikke hensyn til at mange steder i landet var de unge
tyske soldatene en ganske integrert del av samfunnet. Bare i Nord-Norge var det flere hundre tusen
soldater, mange av disse ble innkvartert i private hjem. Kanskje ikke så rart at forelskelser fant sted.
Det finnes få undersøkelser om kvinnene og barna deres. Hvordan gikk med dem? Temaet har vært
fortiet i årevis. I de senere år har enkelte stått frem med sin historie, men fremdeles ligger det meste
i mørke. Først i 2018 kom en offentlig unnskyldning til de såkalte tyskerjentene og deres barn, for
den behandling de hadde fått av norske myndigheter. For de fleste kvinnene kom unnskyldningen for
sent, de var da døde.