Mystikk og overtro i Oslomarka

Tema: Mystikk og overtro i Oslomarka.

Møte 23. april 2018 i Bøler kirke sammen med Østensjøhistorielag.

Foredragsholder: Even Saugstad.

Har du støtt på Fanden ved Ulsrudvann? Nei? Det hadde heller ikke de 70 personene som var møtt frem for å høre Even Saugstad fortelle om skrømt og spøkelser i Oslomarka. Men de som bodde i Østmarka før i tiden, de så ham, Fanden på stubben. Og så sent som i 1933 fortalte en innsender i Nordstrand Blad at han for flere år siden, fra tunet på Sarabråten, hadde sett et lysskinn på vestsiden av Nøklevann. Dette lyset var kjent som Fandens lykteskinn, og aldri ble det funnet noen levende vesener der lyset kom fra.

Ved Ulsrudvann risikerer du også å møte Den hvite dame, som plutselig kan dukke opp og skremme vettet av folk.

Også på Losby Gods spøker det. Det fortelles at en tjenestejente og en fin herre, en fast gjest ved stedet, forelsket seg. Dette var selvfølgelig en uhørt forbindelse på begynnelsen av 1900-tallet, og gjesten fikk beskjed om ikke å vise seg på godset mer, og jenta fikk sparken. Men den ulykkelige jenta hengte seg på rommet til kjæresten. Den dag i dag kan du se henne der – hvis du kikker ut av vinduet i mørket, ser du ikke ditt eget speilbilde, men det bleke avtrykket av den fortvilte tjenestejenta.

På Losby har de forresten flere spøkelser, ett er av fruen selv, fru Boeck som regjerte der i mange år.

Pinsehelgen 1896 var noen familier fra Grünerløkka på tur til Trollvann i Lillomarka. Dette var et populært utfartssted. De hadde med mat og kaffe og skulle ligge under åpen himmel om natten. En småjente som var med, fortalte over 50 år senere, på oppfordring om å fortelle et barndomsminne, at hun hadde våknet om natten og sett en ung, naken dame med utslått hår og med hendene strekt frem for seg, ved vannet. Denne unge damen hørte ikke med til selskapet. Jenta vekket moren sin, og etter hvert flere andre, og de ropte til den unge damen. Plutselig var hun borte! Mennene delte seg i to lag og lette etter henne, men fant ingen. De fant heller aldri ut noe mer om henne.

Man trodde for øvrig at Trollvann hadde dobbelt bunn, det skulle være formet nærmest som et timeglass, og i det underste vannet bodde nøkken og de underjordiske.

Ikke så rart kanskje, at det spøker et sted som heter Trollvann, men det hevdes at navnet bare skyldes de mange rumpetrollene som holder til her !

 

Mange bosatt i Østmarka hadde sett både nissen og huldra. Når man så underjordiske, burde man holde i stål eller si «I Jesu navn». Huldra var flott å se på, og prøvde alltid å skjule halen. Hun hadde ulikt antall kyr i flokken sin, 5-7-9. Var hun egentlig så farlig? Hun var jo så vakker. Ja, hun var ikke å spøke med, hun hadde uante krefter. Man måtte aldri ta imot mat eller drikke av henne, og ikke gi henne noe. Hvis man helte ut kokende vann på bakken, måtte man advare de underjordiske, ellers kunne de hevne seg.

Even Saugstad hadde mye å fortelle, og publikum likte hva de hørte. Nesten synd man ikke opplever sånne ting i marka mer! Det kan man bl.a. takke elektrisiteten for, mente Saugstad, og brillene !

Flere historier og mer om gammel tro kan leses i «Mystikk og overtro i Oslomarka» av Even Saugstad.