En konsul med kullmile

Langbråten 1911. Foto: Oslo Bymuseum

Langbråten 1911. Foto: Oslo Bymuseum

Av Lars Alldén

Da Oslo kommune slo sammen flere etater til det som nå heter Bymiljøetaten, måtte det ryddes i skuffer og skap. Og da hender det at det dukker opp informasjon og fotografier som for lengst var glemt. Et par bilder stammet med all sannsynlighet fra den gang Aker kommune var i forhandlinger om kjøp av stedet Langbråten med tilhørende skog. Bildene er tatt 1911. Et av dem er gjengitt på omslaget til denne årsberetningen, et annet kommer her.

Denne lille gården som het Langbråten, er for lengst borte. I 1989 ble de siste restene av bygningene knust av bulldoserne på Grønmo søppelfyllplass. Og så kommer mange år etterpå disse bildene fram fra glemselen og viser oss det som en gang var en blanding av landsted og småbruk inne i Østmarka, ikke så langt fra vannet Sølvdobla og Østmarkskapellet. I Søndre Aker Historielags årbok 2013 (Eventyrskoger og villastrøk, s 96-118) har jeg fortalt om eieren og stedet. Fotografiene viser det autentiske Langbråten den gang Thomas Sewell, konsul for Sveits, eide stedet de kalte for Sølvdobla. Sewell var født på den britiske øya Jersey i 1847, hans engelskfødte far med samme navn var trelasthandler og grosserer i Christiania, hans mor var en av Jacob Meyers mange døtre.  Jacob Meyer var hovedstadens største trelasthandler og grosserer, han eide bl.a. Losby-godset. Thomas Sewell jr. var altså nevø til tre av Christianias store menn: - Thomas Heftye (han med turistforeningen, Sarabråten og Frognerseteren), Thorvald Meyer (han med Grünerløkka) og Lorentz Meyer (han med Alunverket, senere Refsnes og Losby). Da Heftye døde i 1886, etterfulgte bankmannen Thomas Sewell sin onkel som konsul. I 1913, to år etter at disse bildene ble tatt, døde Sewell. Dette er de første fotografiene som har dukket opp fra hans tid på Langbråten.

Langbråten var opprinnelig en husmannsplass under gården Li (også kalt Store Li og Sørli), men ble fradelt i 1889. Da kjøpte Sewell de gamle plassene Langbråten, Nordre Skogen, Dølerud og deler av Grønmo. I 1890-årene bygde han så et nytt bolighus som vi ser her. Urbant og fremmedartet var huset han bygde; det hadde ballsal i den høye annenetasjen. Småkårsfolk i Klemetsrud måtte ut og feie veien med sopelime når konsulen hadde meldt sin ankomst. Etter at konsulen var død, hendte det at Klemetsrud Arbeiderforening (stiftet 1910) og Klemetsrud Vel (grunnlagt 1910) hadde bygdefester med dans i ballsalen på Langbråten. Så man får si at det fremmede ble integrert i bygdesamfunnet lengst sørøst i Aker. Noen år senere fikk ungdomslaget seg en tomt mer sentralt på Klemetsrud og der bygde de et eget festlokale i laftet tømmer og kalte det «Heimen». Kanskje hadde konsulen hatt sansen for dette nye og nasjonale; hans onkel og hans fetter hadde oppført store hus i laftet tømmer på Sarabråten og Frognerseteren.

Det er nok konsulen som sitter i trillen sammen med sin kone Anne Marie Cathrine Aschehoug, datter av rettsprofessoren Torkel Aschehoug. Dypdykk i slektshistorien kan muligens gi svar på hvem kvinnen med barnet på armen er, i dag vet vi det ikke. Litt unna poserer en mann med hest, ingen uvanlig billedkomposisjon den gang omreisende fotografer bakset sine tunge kameraer, ladet med glassplater, på plass foran fotoobjektene. Huset og dets folk skulle ha den mest prominente plassen. Betrodde tjenestefolk tok oppstilling – i respektfull avstand – med det mest verdifulle livdyret på bruket.  Det er nok forpakteren på Langbråten som står der med hesten foran fotografen. Konsulen bodde inne i Kristiania og var kommet med hest fra byen, langs Ljabrochausseen, forbi Klemetsrud skole og inn til sitt sted i skogen.  Gårdbrukeren som forpaktet Langbråten brukte derimot sin hest i skogen, og det andre fotografiet gir oss et sjeldent innblikk i hvordan hverdagslivet på bruket var. Vi ser fjøset og låven, men det er den store jordhaugen som påkaller vår oppmerksomhet. 

Legg merke til røyken som kommer opp fra haugen og hvor glissent og bart terrenget er bakenfor. Haugen er en trekullmile. Hit har gårdbrukeren og hans hjelpesmenn og hans hest slept stammer og stokker og bygd opp en mile kledd med torv. Slike kølabånner brant i dagevis og gav en viktig salgsvare – trekull. Trekull ble lenge brukt til oppvarming av hus, til jernkomfyrer og i industrien, ikke minst til dampkjeler.  Gass som ble produsert med steinkull var aldri noen stor konkurrent, men etter hvert kunne menn som Køla-Pålsen, H.A.H. Paulsen, fra sitt anlegg på Paulsenkaia forsyne byens boliger, bedrifter og forretningslokaler med kull og koks.  Nå er hele HAH borte, tomta  er nå utpekt til å huse «Lambda». 

Trekullproduksjon var på hell da dette bildet ble tatt, men tidligere hadde den foregått mange steder i skog og mark. Inne på Dølerud, husmannsplassen Sewell solgte til Øvre Gjersrud, er det ennå rester av en kølabånn. Dette fortidsminnet er fredet. Andre plasser lever minnene om trekullproduksjonen videre i stedsnavn som Kolbotn og Kullebund. Denne kullmila på Langbråten forsvant da den var ferdigbrent; senere var det jordbruksmark her. 

Aker kommune kjøpte stedet og skogen av Sewells arvinger to år etter at kommunens folk hadde vært på befaring og tatt med seg stort og tungt kamerautstyr. Aker kommune hadde i noen år en forpakter på Langbråten før de solgte det som småbruk. Men det var i minste laget til å brødfø en familie. Helt fram til Oslo kommune i 1970-årene overtok all mark på og innenfor Grønmo, måtte brukerne på Langbråten og på Nordre og Søndre Skogen skaffe seg inntekter utenfor jordbruket – som håndverkere, skogsarbeidere, butikkmedhjelpere, industriarbeidere.  

Konsulens barn tok seg fram i verden. En sønn ble ingeniør og var knyttet til bygging og drift av store kraftstasjoner på Vestlandet og i Nord-Norge. Et av anleggene, Tyssedalsanleggene i Hardanger, er nå fredet, og når sant skal sies, var nok denne industribygningen viktigere enn sommerstedet der pjokken hadde laget barkebåter og konglekuer. En datter av Sewell bodde utenlands og rapporterte til NRK om politikk og kultur i Italia. Småbruker Otto Pedersen og hans familie ble derimot boende på Langbråten. 

I begynnelsen av 1900-tallet var den sosiale avstanden mellom konsulfamilien og småbrukerfamilien påfallende stor, selv om den rent fysiske avstanden mellom bankvesen og diplomati på den ene siden og skogsdrift og kullbrenning på den andre, var påfallende liten. De to fotografiene bærer bud om det.

Opprinnelig offentliggjort i Søndre Aker Historielags årsberetning for 2015.