Årsberetning 2005: Nordseter i Christiania-borgerskapets tid: 1679-1800

Originalartikkelen står Historielagets årsberetning for 2005.

Nordseter i Christiania-borgerskapets tid: 1679-1800(*1)

Av Per Tore Dalen

Fra annen halvdel av 1600-tallet til ca. 1800 ble mange gårder på Nordstrand eid av rike borgere i Christiania, og eierforholdet var ofte meget kortvarig. Gårdene ble ikke ervervet som bosted eller for deres konkrete bruksverdi av annen karakter, men som spekulasjonsobjekter og midlertidig pengeplassering (*2). Slik er den gjeldende oppfatning, og det er klart at den ikke akkurat motiverer for lokalhistoriske studier. Spørsmålet er om oppfatningen er riktig. Var eiernes forhold til gårdene faktisk så fjernt og løst i denne perioden? Det er dette spørsmålet viskalforsøke å finne svar på i denne framstillingen, og viskal gjøre det ved først og fremst å rette oppmerksomheten mot gården Nordseter.

Nordseter, som i gammel tid het Mølskerud (eller Mylskerud, etter Mylska, det gamle navnet på Kastellbekken), var i middelalderen kirkegods, som de fleste andre gårder på Nordstrand-platået. Den gav et beskjedent bidrag til underhold for personalet knyttet til katedralskolen, og det gjorde den fortsatt etter at kronen overtok eiendomsretten ved reformasjonen (Høigaard 10-11, 24).

I løpet av 1600-tallet ble Nordseter, som de fleste andre gårdene i området, solgt til privatfolk. Ulrik Fredrik Gyldenløve kjøpte den som ledd i et større godskompleks i 1679. Den tiden som fulgte, helt fram til den første bondeselveier kjøpte gården i 1800, er en meget forvirrende tid for den som ønsker å danne seg et noenlunde sammenhengende bilde av gårdens historie. Listen over eiere for disse 120 årene inneholder omkring 30 navn. Et enkelt regnestykke viser at disse altså var eiere 4 år i gjennomsnitt, og i noen tilfeller eide de gården bare noen dager eller måneder!(*3)

Dette er Christiania-borgerskapets tid i gårdens historie, for eierne var nettopp borgere iChristiania(*4), folk som var meget fortrolig med kjøp og salg, men ikke isærlig grad interessert i jordbruk før ved midten av 1700-tallet. Også de øvrige gårdene på Nordstrand havnet istor utstrekning på borgernes hender (unntakene er Tungebråten, som fra 1692 ble eid av bonden som drev den, og Vestre Sæter, som helt fram til 1825 tilhørte sogneprestembetet iChristiania). Bortsett fra Tungebråten fortsatte altså gårdene i dette området før 1800-tallet å være eid av folk som ikke bodde der, men lot dem drive av bønder, som enten var leilendinger, forpaktere, eller drev såkalt ”lottebruk” (eier og bruker delte avlingen)(*5). Slik er i det minste gjeldende lære (Johannessen, s. 17 og 19). Eiernes personlige tilknytning til gårdene ble på denne måten nokså fjern.

Bakgrunnen for de hyppige eierskiftene er en tid da vi ikke hadde noe bankvesen i vårt land, og da skjøter og panteobligasjoner fungerte nærmest som betalingsmidler. Nå er ikke situasjonen fullt så ille som et flyktig blikk på eierrekken kan få oss til å tro. Nokså ofte dreier det seg om overtakelse innenfor samme familie, så en viss form for stabilitet er det likevel. Men eiernes konkrete tilknytning blir ikke nødvendigvis fastere av den grunn. Hvis viskal gisammenheng og substans til en gårdshistorie, hjelper ikke med selv berømte navn som Gyldenløve eller Sehested hvis de personene som bærer dem, ikke har hatt noen annen interesse av gården enn at den gav en beskjeden inntekt eller kanskje bare anledning til en mer eller mindre sikker og mer eller mindre kortsiktig pengeanbringelse. Men hvorfor bry seg så mye om eierne, kan man spørre. Er ikke de interessante personene i denne sammenhengen de som faktisk bodde på gården og drev den fra dag til dag, fra år til år og ofte fra generasjon til generasjon, slik vi vet det gjerne var med leilendinger? Men det sørgelige faktum er dessverre at disse personene har etterlatt seg svært få spor i kildene(*6).

Skal vi derfor akseptere at Christiania-borgerskapets Nordseter stort sett bare kan framstilles gjennom en rekke navn, som altså ikke har hatt noen nærmere tilknytning til gården enn at de finnes på et skjøte? Med andre ord:skal vi bekrefte den aksepterte forestillingen om Christiania-borgernes fjerne forhold tilsine Nordstrand-gårder?

Bare eier eller både eier og beboer?

Når det gjelder Nordseter, er det flere ting som tyder på påstanden om de fraværende eierne før 1800, neppe holder stikk. I alle fallfor noen eieres vedkommende har nok forbindelse til gården vært nærere enn man hittil har antatt. At det ikke gjelder den første i eierrekken, Ulrik Fredrik Gyldenløve, kongens halvbror og Norges stattholder, sier seg selv. Han kjøpte gården, sammen med mange andre gårder det siste året av sitt siste Norges-opphold, og han solgte alt sammen igjen bare tre år senere. Blant det jordegodset han eide i denne korte tiden, var f.eks. også Søndre Skøyen, som selvfølgelig var langt mer verdifull(*7).

De neste seks i eierrekken kan vi også gå raskt forbi. Men det kan være grunn til å stanse ved Peder Pedersøn Müller, som eide Nordseter fra 1697 til 1714. Hvem var Peder Pedersøn Müller? Vi har en liste fra 1713 over de 17 beste skatteyterne iChristiania på den tiden, og her figurerer Peder Pedersøn helt på toppen sammen med tre andre (OBH2, s. 219). Han kjøpte Hvitebjørnsgodset i 1669 og giftet seg til Stubljan i 1694. I likhet med den noenlunde samtidige Morten Lauritsen omkring Lysakerelva grunnla han et gods bygget på sagbruksvirksomhet ved Gjersjøelva og utskiping av trelast istor stil. Han ervervet seg etter hvert et stort antall gårder og plasser, ikke minst på begge sider av Bunnefjorden (OBH 2, s. 22).

Men det er naturligvis ingen grunn til at heller ikke en slik størrelse skulle velge en så beskjeden gård som Nordseter som bosted. Den var så ubetydelig at slektsboken (Schilbred) ikke engang nevner Nordseter på listen over hans mange eiendommer (i alt 26). Så hvorfor likevelstoppe opp ved Peder Pedersøn Müller?

Sammenhengen er den at datteren Birgitte, hans yngste barn (nr. 10) i hans andre ekteskap, giftet seg med Christiania-kjøpmannen Hans Thomassøn Røer (eller Røhr), som eide Nordseter fra svigerfarens død i 1714 til han selv døde i 1720. Og Birgitte Müller og Hans Thomassøn har etter allsannsynlighet bodd på Nordseter, i det minste deler av året. Vi har i alle fall to belegg som tyder på dette. Det ene finnes i matrikkelen av 1723, hvor det er en liste over gårder som eies av oppsitteren. Her figurerer også nr. 151 Nordseter, hvor Birgitte Müller sitter som eier(*8). På dette tidspunkt hadde hun vært enke i tre år, og hun beholder eiendomsretten til gården enda et år. I 1724 selger hun til guardein Jacob Nilssøn(*9).

Det andre belegget gir Finn Erhart Johannessen uten å være klar over det. Han åpner sin bok om Nordstrand med en forholdsvis bredt anlagt beretning om en offentlig befaring i 1713, som skulle fastslå hvor grensen gikk mellom Ekeberg og Nordseter, eller Mølskerud som gården fremdeles het. Blant de vitner som ble ført, var "bonden på Mølskerud, som het Hans Thomæsen". Et annet vitne var Anders Andersen Seter, som ”for ni år siden overlot gården til Hans Thomæsen” (Johannessen 2000, s. 9)(*10). Etter dette skulle kildens Hans Thomæsen være bonde og Peder Müllers leilending, og ikke Christiania-kjøpmannen Hans Thomassøn og Peder Pedersøn Müllers svigersønn. Man kan naturligvis ikke utelukke at det kan dreie seg om et sjeldent tilfelle av sammenfall, at det med andre ord eksisterte to personer med samme navn, begge med tilknytning til Nordseter. Men allerede av den tittelen Hans Thomassøn gis i begynnelsen av dokumentet, ser vi at vi ikke har å gjøre med en bonde. Han tituleres nemlig ”Mon.”, altså ”Monsieur”, og ifølge Ordbog over det danske Sprog er ”Monsieur” en tittel tilsvarende herre, hr., og brukes i det 17. og begynnelsen av det 18. århundre som tittelfor eller tiltale tilstandspersoner. En ”standsperson” er i denne sammenhengen en ”person af fornem stand; adelsmand ell. rangsperson” (samme sted). Og litt lenger ut isamme dokument betegnes han som ”Miølscheruds eyere”. Det kan derfor ikke være noen tvil om at det dreier seg om Peder Müllers svigersønn og at han opptrer som eier av Nordseter, selv om han formelt sett ikke hadde skjøte på gården før året etter. Johannessens lesning av kilden er altså villedende på dette punkt(*11).

Hva skal viså gjøre med opplysningen om at vitnet Anders Andersen Seter, tidligere ”leylending paa Miølscherud eller Setter kaldet”(*12), som det står i kilden, hadde overlatt gården til Hans Thomassøn ni år før, det vilsi i 1702? Kan det bety noe annet enn at Hans Thommessen løste Anders Andersen fra bygselen og selv overtok styringen av gården? For at dette skulle være praktisk mulig er det sannsynlig at han må ha bodd på Nordseter større eller mindre deler av året med sin familie. I alle fall later det til at han bodde på gården i 1713, da denne åstedsbefaringen fant sted. I sitt vitneprov om den omstridte eiendomsgrensen refererer nemlig Svend Halvorsen Wasbonden tilsin farbror, som mange år tidligere bodde ”paa Setter, som nu Hans Thomæsen beboer”.

Det skulle dermed være nokså godt dokumentert at ekteparet Müller/Røer bodde på Nordseter i alle fallfra 1713, og sannsynligvis før, og fram til Hans Thomassens død i 1720. Birgitte Müller fortsatte å bo der til hun solgte tilJacob Nilssøn i 1724. Vi må derfor anta at gården hadde våningshus av en viss standard på denne tiden. Ekteparet hadde fem barn, hvorav to har hatt tilknytning til Nordseter i voksen alder. Det dreier seg om Karen Røer, som eide gården fra 1741 til 1747, og Christen Røer, som kjøpte den i 1768. Christen Røer solgte den riktignok igjen umiddelbart etter at han hadde kjøpt den. Men iforbindelse med disse transaksjonene har vi et ganske pussig og i vår sammenheng interessant dokument fra hans hånd, hvor det blant annet heter: "... at som jeg ved min hiemkomst fra udenrigske attraaede at sætte mig i Roelighed paa landet, saa fant jeg for tiden mine Forfæders Odelsgaard Mølskerud eller Nordre Sæter i Aggers herret dertil meget bequem...(*13)" Det meldte seg imidlertid en anledning til å kjøpe en større gård, så dette ble det ikke noe av. Likevel er det bemerkelsesverdig at han faktisk anså Nordseter for å være meget bekvem som bosted. Han var på dette tidspunkt 57 år, og vi kan vel gå ut fra at han ikke var uten krav til en viss komfort etter sin utlendighet(*14). På bakgrunn av det vi nå vet om deres families tilknytning til gården, er ikke urimelig å tenke seg at Karen og Christen Røer har vokst opp på Nordseter, eller i alle fall tilbrakt noen barndomsår der(*15).

For den hjemvendte Christen Røers vedkommende ble altså tanken om å flytte inn på Nordseter ikke realisert. Men en tidligere eier, Christen Jørgensen Brochmann, som kjøpte av Karen Røer i 1747, har åpenbart bodd der. Belegg for det finner vi i et dokument fra 1750, der Brochmann kausjonerer for et lån som eieren av Tungebråten, Peder Kjeldsen, opptar(*16). Christen Brochmann oppgis her å være "boende på Nordsætter". Brochmann kjenner vifra andre sammenhenger, og han kan bestemt ikke betegnes som "bonde", som på denne tiden like mye betegnet en manns sosiale stand som hans yrke. Men bosatt der har han altså åpenbart vært(*17).

I folketellingen fra 1801 finner vi på Nordseter en husholdning med enken Ane Marie Hammersteen, f. Schiønne. Hun er "losjerende" og "lever av sin formue". Foruten henne og hennes to barn på 10 og 13 år befinner det seg 4 "tjenere" isamme husholdning. Hun må åpenbart ha levd på betydelig større fot enn gårdeieren selv, Gunder Mørk. Hennes mann, Peter Hammersteen, kjøpte i 1789 halvparten av gården og ett år etter den andre halvparten. Vi vet foreløpig ikke om ekteparet Hammersteen var bosatt på gården, men det var altså enken i 1801, så det er ikke usannsynlig.

På bakgrunn av det foregående er altså beleggene på at eierne av Nordseter faktisk har bodd på gården, ikke så rent få, og de er spredd over hele 1700-tallet.

Hvorfor bo på Nordseter og hvordan?

For at en gård skal kunne sies å ha en historie, må vi på grunnlag av kilder kunne møte noen mennesker konkret knyttet tilstedet, og de må ha hatt en tilknytning av en viss varighet. Det inntrykket av en løs og kortvarige forbindelse mellom eiere og gården som tidligere framstillinger har skapt, har ikke innbydd til nærmere gransking. Indikasjonene på at eiere faktisk må ha bodd på gården, endrer dette bildet. Ser vinærmere på eierrekken, finner vi også at det tross alt er eiere som har sittet med gården lenge. Guardein Jacob Nilssøn, som kjøpte eiendommen av Birgitte Müller i 1724, hadde den i nesten 20 år til han solgte den til hennes datter Karen Røer. Det er lenge på en tid da gjennomsnittlig levealder var betydelig kortere enn nå. Vi har også sett at Hans Thomassøn må ha bodd på gården før han formelt ble eier, og det er ingenting i veien for at han har fungert som den reelle eier like lenge som Jacob Nilssøn. Og Birgitte Müller fortsatte å bo der, som viså, enda ifire år etter hans død(*18). I det hele tatt bidrar de forholdene som vi hittil har trukket fram, til at påstanden om at gården først og fremst har fungert som spekulasjonsobjekt og kortvaring pengeplassering, må modifiseres kraftig eller oppgis helt. Foreløpig er likevel materialet forholdsvis spinkelt til at vi kan treffe noen definitiv konklusjon, men det burde friste til nærmere undersøkelser.

Slike undersøkelser må nødvendigvis likevel både motiveres og ledes av noen spørsmål og hypotetiske betraktninger av lignende art som de som er fremsatt her. Historikere med metodisk bevissthet ynder å si at kildene iseg selv ikke sier noe hvis man ikke stiller dem noen spørsmål. Hvis vi altså antar at folk av den samfunnsklasse det her dreier seg om, faktisk har bodd på Nordseter gjennom lengre tidsrom, er det nærliggende å spørre hva som har vært grunnen til det. Gården har åpenbart ikke gitt tilstrekkelig underhold til slike husholdninger og den livsstil det her dreier seg om. Ennå på 1700-tallet er den klassifisert som "ødegård", som på dette tidspunkt ikke skalforstås bokstavelig. Fra rundt 1600 ble "ødegård" etter hvert brukt som betegnelse på laveste klasse i et fast gårdsklassesystem, der "fullgårder" utgjorde øverste klasse. En "ødegård" tilsvarte en "kvartgård" (NHL), og det er et bruk av meget beskjeden størrelse. Det vesentligste av inntekten må derfor ha kommet andre steder fra. Vi husker at Hans Thomassøn var kjøpmann i Christiania, og vi må gå ut fra at han også må ha hatt husvære i byen for å kunne skjøtte sine forretninger. En travelforretningsmann kunne ikke som i våre dager reise frem og tilbake til byen hver dag. På Hans Thomassøns tid var det til og med tvilsomt om veien var kjørbar med vogn, selv så nær byen (Veiene på Nordstrand og Ljan, s. 14).

Likevel kan det allerede på denne tiden ha vært attraktivt å kunne bo på Nordstrandsplatået, i alle fall deler av året. Avstanden til byen var ikke avskrekkende for mennesker som var vel vant til å ferdes på hesteryggen og med forholdsvis primitive framkomstmidler, og over Nordseter gårds grunn gikk den viktigste innfartsveien fra syd, Den Fredrikhaldske Kongevei. Den var nok skrøpelig, men etter tidens målestokk kunne den likevel gjøre eiendommene mer verdifulle enn de isolert sett kunne synes å være. Kanskje var det heller ikke helt uten betydning at det var her de kom og dro igjen de kongelige og andre fornemme personer. Det er nok å minne om de scener som vi vet har utspilt seg ved noen – riktignok sjeldne – anledninger på og ved veien fra midten av 1700-tallet av ved fornemme personers ankomst til og avreise fra Christiania. Toppunktet var utvilsomt de overdådige festligheter som fant sted på lensmann Barthold Knophs Tungebråten ved to anledninger i 1813 (Sunde, s. 37-39, Johannessen, s. 27). Vi må også huske på at det å administrere en husholdning på denne tiden var et uforholdsmessige mye større arbeid enn i våre dager. Både når det gjaldt mat og brensel måtte man stor utstrekning basere seg på egne ressurser. Det var derfor opplagte fordeler forbundet med å kunne bo nær produksjonsstedet. Mer usikkert er det hvor viktig miljømessige og estetiske sider ved å bo på Nordstrand var for den tids mennesker. Sansen for uberørt natur, som for oss er så selvfølgelig, er noe vi har lært av førromantikkens og særlig romantikkens diktere og malere. Før ca. 1750 er det få tegn til noe slikt, men som viskalse litt senere, har vi en nesten lyrisk skildring av utsikten fra Kastellet slik den tedde seg for en reisende i 1764.

Slike folk kan heller ikke ha bodd like beskjedent som vanlige bønder. De har utvilsomt stilt større krav til sine boliger. Men vi har sørgelig lite håndfast som kan støtte slike antagelser når det gjelder Nordstrand. Helt blanke er vi likevel ikke. Sorenskriver i Aker NicolaiRing, som kjøpte Søndre Hellerud i 1717, renoverte bebyggelsen og gjorde gården tilsin bopel. Det foreligger atskillige dokumenter fra hans hånd som er datert Hellerud i perioden 1728 – 1738 (Lie). På Munkerud gjennomførte krigsråd Wilhelm Falck omfattende byggearbeider etter at han kjøpte gården i 1749 (Johannesen, s. 18-19). Vi vet også at prokurator ChristenTødsleuf bygget et staselig våningshus på den delen av Tungebråten som han kjøpte i 1768 og som senere har fått hans navn: Tyslevseter. Dette kan beskrives istor detalj på grunnlag av et takstdokument (Johannessen, s. 22-23). Og kjelleren er fremdeles i bruk. På Nordseter vet vi ikke noe om noe slikt, men vi har heller ikke hatt forventninger om å finne det. Det som står igjen av eldre bebyggelse og gårdsanlegg for øvrig, er av relativt ny dato (Jarnøy, s. 176-177)(*19). Det eneste viforeløpig kjenner til av tegn på bebyggelse som kan knyttes til dette sosiale sjikt, har paradoksalt nok befunnet seg ikke på eller nær de nåværende tuftene, men på en husmannsplass under Nordseter, nemlig Kastellet. Presten Jacob Nicolay Wilse publiserte i 1790-årene en rekke ”Reise-Iagttagelser”, og en av dem er en beretning om en reise fra Christiania til Halden i 1764. Da han kom til Kastellet, hadde han en av sine store opplevelser. Her lå det en liten lystgård ved veien:

”... en Pavillon paa en klippe, derved en Have anlagt paa samme Klippe, ... og bag ved laae den tilligende Mark skiult. Herfra Veien har man en Smuk Udsigt mod Vesten over Christiania Fiord og dens Øer, og fra Bygningen, der er som et Luft-Castel, har man den endnu skiønnere”(*20)

Vi ser at det ikke bare er utsikten som gjør Wilse så begeistret, men også hagen, en paviljong og en bygning, vakker som et ”Luft-Castel” (dvs. luftslott). Dette kan ikke ha vært en helt alminnelig husmannsplass(*21). Rudolf Lindboe, som er min hjemmelsmann her, undrer seg over hva dette kan ha vært. ”Det er en utfordring, som krever svar”, sier han. Men noe svar kan han ikke gi. Og så vidt jeg vet, har heller ingen andre gitt noen forklaring på hva Wilse kan ha sett og hvilken historie som skjuler seg her. Vi må foreløpig betrakte det som en av Nordseter-historiens mange spennende hemmeligheter.

Vi kjenner ellers litt til husmannen på Kastellet rundt 1750, men ikke nok til å stille vår nysgjerrighet. Han het Ole Augustinussen og ser ut til å ha hatt en vesentlig del av sine inntekter av renter av penger han lånte ut(*22). Fra 1758 tilsin død i 1761 eide han dessuten Hellerud (Sollied 1947, s. 282). Han kan altså ikke ha vært noen helt alminnelig husmann. Det virker likevel ikke særlig rimelig å knytte hageanlegget og den bebyggelsen som henrykket Wilse slik, til denne mannen. De viser til en livsstil i et helt annet samfunnslag, nemlig det samfunnslag som eierne av Nordseter på 1700-tallet hørte til. Men dette blir selvfølgelig spekulasjoner. Likevel er det kanskje ikke helt ubegrunnede spekulasjoner på bakgrunn av det som er anført over om forholdet mellom eierne og gården. Ifølge Edvard Bull(Bull, s. 229 ff) var det fra midten av 1700-tallet vanlig at rike Christiania-kjøpmenn for en kortere eller lengre tid av året bodde på gårdene sine i Aker, som følge av den nye interessen for jordbruk. Et veldokumentert eksempelfra Nordstrand er krigsråd Wilhelm Falck på Munkerud (Johannesen, s. 18-19). Bull gjengir en fortegnelse fra 1749 ”Over de Bønder Gaarder fra Aggers Stift, nær omkring Christiania, som dets Borgerskab og Indvaanere har til Eyendomb og paa de fleste indretted noget til Hauger [dvs. hager] og Lystgaarde”. Dessverre finnes ikke Nordseter på denne listen. Men viskal ikke fortvile av den grunn. Bull forsikrer oss nemlig at listen ”utvilsomt [er] langt fra aa være fuldstændig”(*23).

Så våre spørsmål kan ennå ikke sies å være definitivt besvart.

Referanser

* Bull, Edv.: Akers historie, Kristiania 1918.
* Folket i Oslo 1801. Folketellingen 1. februar 1801 for Kristiania med forstedene og Aker og Oslo (Gamlebyen), ved Gudrun Johnsen, Oslo: Norsk Arkivbyrås forlag 1950
* Holden, Finn: Akergårder i Oslo, en landsens byhistorie, Oslo 2003
* Høigård: Oslo katedralskoles historie, Oslo 1942.
* Jarnøy, Dag: Fra gård til villa på Bekkelagshøgda, 1997
* Jarnøy, Dag: Stamhuset Ekeberg hovedgård, Oslo 2003
* Johannessen, Finn Erhard, Utsikt over Nordstrands historie, Oslo 2000
* Lie, Else-Berit: ”Søndre Hellerud, gn. 158”, upublisert manus 2004. - Lindboe, Rudolf: ”Glimt fra Nordstrands historie” Foredrag i Nordstrand Vel 20. mars 1996 (utryktmanuskript)
* NHL = Steinar Imsen og Harald Winge (red.): Norsk historisk leksikon, 2. utg. Oslo 1999
* OBH2 = Knut Sprauten:Byen ved festningen. Fra 1536 til 1814. Oslo bys historie bind 2. Oslo 1992
* Schilbred, C.S:Christiania-familien Müller gjennom 10 generasjoner. 1986
* Sekne, Ivar: Rik på betong. Historien om Nordseter borettslag, Oslo 2004.
* Skau, Børre: upublisert manus om Tungebråtens historie.
* Sollied, Henning: Akersgårder. Hovedbølenes eierrekker, Oslo 1947
* Sunde, Arne: ”Det gule Chor og noe om dets opptredener på Nordstrand”, Søndre Aker Historielags årsberetning for 2002 -2003.
* Veiene på Nordstrand og Ljan (bydel 8). Utgitt av Nordstrand Vel og Selskapet til Ljans Vel isamarbeid med studiegruppen ”Vår egen bydel” under Nordstrand/Ljan Pensjonistuniversitetet. 1998

Noter

1) Framstillingen er en bearbeidet versjon av en del av ”Noen sider ved Nordseter gårds historie”, som ble lagt fram 2. mai 2002 istudieringen ”Vår bydel” (nå: ”Lokalhistorie”), Nordstrand/Ljan Pensjonistuniversitet.

2) Jf. Jarnøy 1997, s. 171, som bruker ordene ”spekulasjonsobjekt” og ”midlertidig pengeplassering” spesifikt om Nordseter.

3) Eierrekken fra 1679 til 1800 ser slik ut:
1679 Stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve
1682 President Laurits Jacobssøn (Falck)
1682 Rådmann Hans Pederssøn Buch
1683 Alhed Johansdatter Krefting, enke etter foreg.
1684 Peder Nilssøn Leuch, Alhed K.s 2. mann
1693 Peder Søfrenssøn Moss (hennes 3. mann)
1695 Kommerseraad Giord Anderssøn 
1697 Rådmann Peder Pederssøn Müller (d. 1714)
1714 Hans Thomassøn (Røhr). Foregåendes svigersønn (d. 1720)
1720 Birgitte Müller, enke etter Hans Thommassøn
1724 Guardein Jacob Nilssøn (d. 1743)
1743 Madame Karen Røer 1788 Jochum Jochumssøn Woxen (samme halvpart).
1747 Christen Jørgensen Brochmann
1752 Johannes Nilssøn (d. 1755)
1755 Johanna Rasmusdatter Daugaard (enke etter foregående)
1757 Hans Erikssøn Haugner
1757 Søren Christenssøn Mørch 
1758 Guldbrand Jacobssøn
1768 Christen Røer (8. august)
1768 Guldbrand Jacobssøn (11. august).
1772 Anders Sæbjørnssøn
1775 Frantz Vilhelm Sehested 
1782 Lars Anderssøn Kind (d. 1783). 
1783 Maren Andersdatter (enke etter foreg.) og barna (gårdsdeling). 
1784 Anders Larssøn (sønn av Lars Anderssøn og Maren Andersdatter), eier halve gården.
1787 Kjøpmann Johan Arnesen (kjøper Anders Larssøns halvpart) 
1789 Peter Hammersteen og Hans Engebretssøn (samme halvpart). 
1792 Peter Hammersteen kjøper den andre halvparten 

1800 Gunder Mørch (kjøper av enken Anne Marie Hammersteen) (Sollied, s. 278-280)

4) Gyldenløve, som var Fredrik IIIs uekte sønn, naturalisert adelsmann og Norges stattholder kan naturligvis strengt tatt ikke karakteriseres som ”Christiania-borger”, men ellers hører han naturlig med i den eierrekken som starter i 1679.

5) Men også Tungebråten hadde ”fremmede” eiere i visse perioder på 1700-tallet. Prokurator Christen Tødsleuf kjøpte gården i 1768. Senere ble den delt og forent igjen i 1810 under lensmann Barthold Knoph, som da hadde eid den søndre delen (”Lensmannsseter”) siden 1800.

6) Et unntak fra dette på Nordstrand er Greger-slekten, som bygslet Vestre Sæter fra 1679 (Johannessen s. 23). Det er karakteristisk at kildene for Tungebråten, som ble drevet av selveiende bønder, synes å gi forholdsvis mye mer informasjon om beboere / brukere (Skau).

7) Edvard Bull nevner i en fotnote (Bull, s. 192, note 2) at Gyldenløve en gang søkte kronen om å få disse gårdne som erstatning for pengelån, men antar at det ikke ble noe av denne planen. Nå viser det seg, hvis man konsulterer de eierrekkene som Sollied (Sollied) anfører ved de ulike eiendommene, at samtlige av dem faktisk ble kjøpt av Gyldenløve i 1679 og solgt under ett i 1682 til magistratspresident Laurits Jacobssøn.

8) Holden gjør god bruk av denne kilden, men regner feilaktig Nordseter med blant de bruk som eies av bønder (s. 48).

9) En guardein var en gullsmedmester som kontrollerte gull- eller sølvgehalten og garanterte med stempel at gehalten var så høy som myndighetene hadde bestemt. Det var offentlig utnevnt guardein i Oslo, Bergen og Trondheim (NHL).

10) Johannessens kilde er Aker tingbok nr. 32, fol 70a ff og fol 75b ff.

11) Denne feillesningen videreformidles i Sekne, s. 8. Også Jarnøy kaller Hans Thommasøn for ”bonde” (Jarnøy 2003, s. 105).

12) Gården kaldes gjennomgående ”Setter” i dokumentet, og det viser at det er dette som er det mest brukte navnet i dagligtale og vi må anta at formen ”Nordseter” naturlig nok oppstår for å skille gården fra andre ”seter”-gårder, som Lambertseter, Tungebråten (som også gjerne omtales som ”Setter”) og Vestre Sæter. ”Mølskerud” er tydeligvis det mer offisielle navnet, som figurerer i juridiske dokumenter.

13) Aker pb 4, a-b.

14) Vi merker oss også at Christen Røer påberoper seg odelsrett til Nordseter, og andre deler av dokumentet synes å vise at denne retten ikke ble bestridt av den daværende eier. Fra 1687 til 1771 var hevdstiden for odelsrett 20 år (NHL). Hvis vi tar utgangspunkt i 1697, da Peder Müller kjøpte gården, oppnådde Christen Røers foreldre, Hans Thommassøn og Birgitte Müller, odelsrett i 1717. Det er imidlertid uklart hvordan denne retten ble opprettholdt i mellomtiden.

15) Karen Røer er døpt iChristiania i 1702, og Christen Røer samme sted i 1711(Schilbred s. 25).

16) Aker pb 3, 11.

17) Christen Brochmann kjøpte Abildsø i 1751. Han flyttet dit straks etter (Sollied 1947, s. 286) og bodde der tilsin død i 1790. I 1768 kjøpte han Munkerud, hvor han blant annet hadde inntekter av Munkerudsaga.

18) Birgitte Müller døde i Odalen 1755 (Schilbred, s. 24). Også datteren Karen døde i Odalen, i 1774. Hun hadde fra 1722 vært gift med prost Hans Henrichsen Blichfeldt til Hole (s. st., s. 25; Sollied 1947, s. 279), det var sannsynligvis snart etter hans død at hun i 1743 kjøpte Nordseter av Jacob Nilssøn.

19) Hageanlegget skal være blitt utført etter inntrykk Emil Nyquist hadde mottatt på en reise til England.

20) Reiseiagttagelser, 2. del, sitert etter Lindboe 1996.

21) En paviljong må i denne sammenheng bety: ”mindre rund ell. mangekantet (tre)bygning i park ell. have, oftest brukt til lysthus, restaurant ell. lign.” (Riksmålsordboken).

22) Johannessen, s. 22, som viser til Aker pantebok nr 2, fol 238a.

23) Dette er et forbehold som Holden, som bruker Bullsom sin kilde, ikke gjengir (Holden, s. 50-51).