Årsberetning 2012: Bare en liten ringeknapp

Artikkelen er første gang gjengitt i Årsberetning 2012 for Søndre Aker Historielag.

Bare en liten ringeknapp

Av Lars Alldén

Det er blitt populært å fortelle historie ved å stille ut eller avbilde gjenstander. Her får en liten ringeknapp fortalt historien om hushjelpenes og barnepikenes tid på Nordstrand og hvorfor de forsvant da kjøleskap, vaskemaskin, hjemmefryser og halvfabrikata kom, den gang i 1950-årene da husmor klarte husarbeidet alene.

Den gjenstanden min bror Sven holder opp for fotografen, var en liten erindringsgave han fikk av meg til jul. Ingen av julegjestene kunne gjette hva dette var, men han som fikk den, visste det.

Så hadde han da også egenhendig demontert den. Da Sven gikk i elektrikerlære på Sæter Elektriske i noen år fra 1961, ble han ofte sendt på oppdrag i store villaer på Nordstrand. Ikke bare skulle nye ledninger trekkes så man kunne ha flere moderne elektriske apparater på kjøkken og bad, i stue, entré og soverom. Det var også noe gammelt og umoderne som skulle bort, og det kunne lærlingen ta ned. På kjøkkenet hang det en tavle med nummerskilter. Når husets frue eller herre trykket på den lille knappen over spisestue- eller salongbordet, visste piken på kjøkkenet at nå gjaldt det å vise seg i rommet som hadde dette nummeret. Det var å stå i døråpningen eller uten videre bære inn brettet med forfriskninger til herskapet og dets gjester.

Var fruen i godt humør kunne det hende hun sa, i alles påhør, at vi er så glade for å ha fått Ragna/Laura/Gunhild/Ingeborg i huset. Hun er så flink, kunne fruen si, og den unge med hvitt forkle og en sort kjole som skulle ligne silke, kunne keitet og bondsk rødme litt og neie dypt. 

Den gangen i 1960-årene var dette allerede gammelt og nesten glemt. Nå var det fruen selv som kokte og braste. Hun hadde både kjøleskap og vaskemaskin, elektrisk komfyr og trykk-koker. Det var ikke nødvendig å bære inn kull og koks til de mange kaminene. Vaskekjelleren var blitt et roterom, for den moderne elektriske vaskemaskinen stod på badet. Ut av kranene kom det elektrisk oppvarmet vann. Isskapet var for lengst borte, nå stod det et flott kjøleskap, kanskje med egen fryseavdeling, på det moderniserte kjøkkenet. I butikken kunne husmoren finne mange halvfabrikata. Der var det frysedisk med ferdigemballert mat. Butikken hadde både tomater og bananer, nesten hver dag og nesten hele året rundt. Hun la bare varene ned i den rutete trillebagen og drog det hjem. Nå var både viserguttens tjenester og innehaverens hjemtransport av varer overflødige. Og ikke trengte hun et dugandes kvinnfolk fra landet til hjelp, for det var ingen villagris som skulle parteres eller gås som måtte ribbes. Om det så var at herrene i salongen spilte bridge eller diskuterte store og alvorlige spørsmål i vellet og kommunen, kunne hun da selv trille inn drinkene til dem. Teakvognen var kjekk til sånt.

Ringeknapper og varseltavle var ikke så kjekt lenger. Utrolig gammeldags var det, kan ikke du få det bort, unge mann? Og Sven så gjorde, anlegg etter anlegg ble plukket ned. 

Og så ble også minnene om de mange pikene borte. I de store villaene var hushjelp og barnepike bare noe man av og til så en skimt av på fotoene i familiealbumet. Også de som ble ansatt på slutten av hushjelpsystemets tid, er nå meget gamle damer. De mimrer stundom om store hus i Solveien, titter på bilder og husker så vidt hva den lille til høyre og den store gutten i midten het. Men huske gjør de; de små fadesene som at de serverte madeira i seltersglass, de litt større som da hvitvasken ble rødfarget og da Hans Christian ble sendt på skolen med hull på strømpene. Og så det de aldri snakket om, det som hendte på pikeværelset innenfor kjøkkenet en sen aften, eller karen de hadde truffet på dans, han som var så kjekk. Det var ytterst få av pikene som gjorde slik suksess som Anne Marie Rockefeller, hun som med kirkebryllup i lille Søgne fikk en av USAs rikeste arvinger til ektemann. De fleste fant seg en mann av sin stand og klasse og ble borte fra de store villaene i Solveien og der omkring. Da villabarna var blitt voksne, sluttet de å sende kort til den gamle barnepiken og kjøkkenhjelpen, og de gled inn i anonymitet og glemsel.

Dette var ingen armada av arbeidere som kunne fotograferes utenfor fabrikkporten ved jubileer og andre høytideligheter. Dette var unge, ugifte jenter som jobbet under private forhold, uten så mye kontakt med standsfeller. I 1900 var 12 100 eller 30 % av de yrkesaktive kvinnene i Kristiania tjenestejenter. Særlig var det mange jenter fra landsbygda som ble tjenestepiker i private hjem. Så sent som i 1938 var 3 av 4 tjenestepiker i Oslo fra landsbygda. De fikk kost og losji, og de kjente mange av arbeidsoppgavene fra sine barndomshjem. Rundt 1900 var arbeidsdagen lang, de jobbet gjerne fra 06 om morgenen til 21-22-tiden om kvelden for 30-40 øre dagen. Kvinnene i industrien tjente nærmere det tredobbelte. I 1891 ble det slutt på ”hustukten”. Inntil da hadde husets herre eller frue kunnet slå sin tjenestepike med kjepp. Også hushjelpene fikk etter hvert utover på 1900-tallet bedre vern og bedre arbeidsbetingelser. Men den seksuelle utnyttelsen av dem var et hemmelig og skammelig problem lenge etter at Henrik Ibsen hadde skrevet om det i ”Vildanden” og «Gjengangere», Amalie Skram i «Constance Ring» og Alexander Kielland i «Garmann og Worse». Noen av leserne vil nok huske disse bøkene fra gymnastiden på Nordstrand og Holtet. 

Den som vil lese mer om tjenestepikene i Kristiania og Aker, kan gjøre det i Mimi Sverdrup Lundens bok «De frigjorte hender» (1944), i Ellen Schrumpfs artikkel i St. Hallvard nr. 2, 1980 eller Erik Oluf Melvolds artikkel i St. Hallvard nr. 1, 2001. Nå er folketellingen 1910 gjort tilgjengelig (se www.digitalarkivet.no) og i Oslo byarkiv finnes det folketellinger i Oslo og Aker fram til annen verdenskrig. I dem kan man i de store husene finne hushjelper, kokkepiker, barnepiker og enepiker. Men mer interessant ville det vært hvis man oppsporet gamle fotografier, brev og erindringer fra den gang da ringeknappene ennå var i bruk i de store Nordstrandshusene, så vi kunne se for oss både den personen som ringte og det mennesket som det ble ringt på.