Årsberetning 2002-2003: Halfdan Davidsen og Villa Sole

Originalartikkelen sto i Historielagets årsberetning for 2002 – 2003 og inneholdt 7 bilder fra Halfdan Davidsens liv og Villa Sole.

Halfdan Davidsen og Villa Sole

Av Mai Nagell Reistad

Halfdan Davidsen ble født i Fredrikshald 8. april 1861. Foreldrene var Hans Davidsen, latinlærer og klokker iImmanuelskirken, og hustru Andrea. I 1876, 15 år gammel, begynte han som lærling i malerfaget hos sin onkel, malermester i Kristiania, Carl Lunde, deretter gikk han på den Kgl. Tegneskole. Så reiste han til Tyskland og Akademiet i Dresden. Etter studiene reiste han rundt for å tilegne seg malerfaglig lærdom fra kirker og slott som ”wandervogel”. Den gang var det mote å dekorere tak og vegger i adelige slott, så det var ofte han hadde opphold i måneder på disse. Blant annet fikk han i oppgave å restaurere det rom på Wartburg hvor Luther hadde tilbragt en del av sine kampår og hvor han hadde kastet sitt blekkhus etter Fanden.

Etter 7 år kom han tilbake til Norge og arbeidet en tid hos Wilhelm Krogh. Han fikk svennebrev som dekorasjonsmaler og startet sitt eget dekorasjonsmaler-firma i 1890. I 1894 giftet han seg med Gudrun Lie Heidenreich. De to traff hverandre i prestegården på Hvaler, der hun var ansatt som guvernante for barna til hans bror, sokneprest Hans Martin Luther Davidsen. De ble viet av hans bror i den gamle middelalderkirken på Kirkøy. De første årene bodde de i Kristiania i Niels Juels gate 38, men Halfdan hadde funnet en fin tomt. Tomten var på 23 mål, og ble kjøpt av H. P. Pettersen fra Bekkelaget for kr. 1000,-. Opprinnelig hadde han bare tenkt å oppføre en fritidsbolig , men Sole ble på 160 m2.

I 1899 sto Sole ferdig bygget med stabbur, og et uthus som rommet vogn- skjul med dogcart, trille, sluffe og spiss-slede, stall til hesten ”Solfaks”, med nydelig seletøy på veggen, fjøs til kua ”Huldra” og geitene ”Mads” og ”Kari”, drengestue med veranda, samt høns, gris, katter, og ikke minst, hunder ifleng. En kjøkkenpike og en stuepike, samt en dreng ble ansatt.

Firmaet hans vokste til et stort og anerkjent malerfirma med over 25 svenner og ble tilkjent store og viktige oppdrag. Han hadde bl.a. ansvaret for dekorasjons- og malerarbeidene på Det Kongelige Slott iforbindelse med Kong Haakon og Dronning Mauds innflytting 1906/07.

Han har også stått bak freskene på fasaden av Akersgaten 20, den såkalte ”Skreddergården”. Arbeidet ble gjort iforbindelse med en ombygging i 1894/ 95. Han fikk malerarbeidet iforbindelse med den første restaureringen av Eidsvoldsbygningen til 100 års jubileet i 1914. Hans oppdrag innen dekorasjonsmaleriet spente over et vidt område. Han laget en rekke utkast tilfaner, han malte teaterdekorasjoner og kulisser , han dekorerte hjem og offentlige bygninger i årenes løp.

Av kirker kan jeg nevne, Klemetsrud, Skåbu og ikke å forglemme Ljan kirke. Som lærlinger isitt firma, hadde han bl.a. maleren Harald Kihle og den kjente teatermaleren Jens Wang samt Finn Krafft, som dekorerte mange ting på Sole.

En stund hadde de 12 grønlandshunder, kjøpt etter den Amerikanske Wellmans-ekspedisjonen. Disse brukte han foran en Nansenslede til hundespann. Han var friluftsmann på sin hals, og var med og stifte sportsklubben ”Freidig” på Nord-strand – Ljan, og ble senere æresmedlem av klubben. Han tok mange lange ski-turer, som kunne vare fra 1 til 3 uker, ofte sammen med oberst KarlRollsom var president i Norges Skiforbund og Kong Haakons 1ste adjutant, samt ski-lærer for Dronning Maud og lille Olav. Disse to eksperimenterte med ski-bindinger og annet skiutstyr. Soveposer av reinskinn og seilsatt opp på stenger som skulle føre dem fortover flate strekninger. De overnattet ute om vinteren, så engang skaffet de seg tykke papirvester fra Japan for å holde kulda ute. De var de første som eksperimenterte med seilduk og presenning, som senere ble utviklet til vindjakker. Turene gikk ofte omkring Hemsedal, Skogshorn og Hardangerjøkelen på den ene siden, og Østerdals- og Gudbrandsdalsfjellene på den andre siden. Hans glede over naturen var stor.

To av hundene hans ble brukt av teatersjef Bjørn Bjørnson på Nasjonaltheaterets Scene iIbsens skuespill ”Naar vi døde vaagner”, og det ble stor jubel blant publikum en kveld da en av hundene løftet på bakbenet på en av dekorasjons-bjørkene!

Gudrun Lie Heidenreich ble født i 1873. Hun var datter av sorenskriver Christian Fredrik Heidenreich og hustru Ida Jeanette Sophie Lie, søster av forfatteren Jonas Lie. Gudrun vokste opp i Flekkefjord, Tromsø og Kragerø. Hun var spirituell og intellektuell med mange interesser. Bl.a. brevvekslet hun en tid med Sigrid Undset, og i 1909 ble hun redaktør av ungdomsbladet ”Dag”, som var tidsskriftet for ”Ungdomsforeningen for Lian og Landdistrikt”. Foreningen holdt til i de to skoleværelsene på den gamle Ljan Folkeskole. Oppslutningen var stor, det kom folk langveis fra. I 1916 var det 60 medlem-mer, 30 kvinner og 30 menn, og mange flere kom til møter og fester. På møtene spilte overlærer Ellingbøe og medlemmene sang. Det hendte ofte at foreningen ble besøkt av kjente kunstnere på disse foreningskveldene. Gudrun bidro med mange dikt i bladet i årenes løp. Halfdan og deres eldste datter Elisto for illustrasjonene. Tre protokoller fra foreningen finnes i dag i Historielagets arkiv. Datteren Randi, som var gift med doktor CarlC. Christensen på Ljan ga dem til presten Roald Hedegaard Jacobsen, som senere forærte det til historielaget. Gudrun anmeldte også bøker for tidsskriftet ”For Kirke og Kultur”. Ellers hadde hun fullt opp med gjøremål på Sole. Etter hvert fikk de 7 barn, og 5 vokste opp Eli, Odd, Randi, Knut og Liv.

På Sole gikk livet sin gang med stor husholdning og mange gjester, bl.a. Gudruns onkel, forfatteren Jonas Lie. Han var da blitt enkemann og kom kjørende med landauer med kusk og mannlig tjener.

På stabburet hang skinker og annet godt etter Halfdans jaktturer om høsten, ryper, harer og storfugl. Frukt og grønnsaker ble plukket og lagt ned på glass og krukker, bikubene fulle av honning måtte tømmes. Den yngste sønnen Knut hadde som daglig oppgave å fylle den store beholderen utenfor kjøkkenet med vann fra brønnen. Pumpen sto midt på tunet, foran uthuset. Den eldste datteren, Eli, hadde jobben med å pusse de 16 parafinglassene til lampene hver dag.

Lørdagene samlet de seg i den store peisestuen, der hadde Finn Krafft dekorert taket og mange striemalerier fra sagatiden hang på veggen. Der satt de og hørte på Halfdan som leste høyt, og ”pikene” fra kjøkkenet kom ned fra pike-værelsene i 2 etg., de hadde sitt hekletøy, Gudrun med stoppekurv og barna tegnet, spikket eller broderte mens de hørte på. Halfdans plass var i høysetet ved enden av langbordet. Høysetet lå mellom de store vinduene mot sydsiden og hadde utskårne søyler helt til taket, og under vinduene på hver side var det benker. Om vinteren ble sitteplassene der dekket av hvite saueskinn.

Sole var et praktfullt hjem. Mange utskjæringer ble utført av bygdekunstneren Per Haugen fra Vågå, som han hadde samarbeidet med i Skåbu kirke. Gudruns kabinett med utskårne svingdører med fabeldyr på hver side, likeså på hver side av høysetet.

Gamle ordtak var malt rundt dørene og peishetten på kjøkkenet. Vevnader kopiert fra Maihaugen. Friser malt på veggen på Gudrun og Halfdans soverom. I barnas soverom var det innebygde senger og stor veranda utenfor.

I kjelleren lå ”fyren” som holdt varme i huset, samt bryggerhus med to store kleberstenskummer. En gang i måneden skulle vaskekonen komme, da måtte en stor stamp fylles med vann i kjelleren. Alle måtte bære,gårdsgutten, Halfdan, jenter og gutter, små og store bøtter etter alder. Og den store tøyrullen i kjelleren ble brukt med bulder og brak.

Ettersom Sole var det første huset på Øvre Ljanskollen, anla Halfdan bro fra Ljabruveien over Ljanselven opp til eiendommen. Der nede bygget han en stor portalsom nå er flyttet opp til hovedtrappen på Sole. Halfdan hadde sitt kontor i St. Olavs gt., og ofte red han inn til Kristiania på Solfaks, som hadde stall i 1. etg.

Ved juletider var det stor aktivitet på Sole. Nå skulle det stekes, bakes, pusses, vaskes og kokes til jul. Alt skulle stå klart til julaften, for den dagen hadde tjenestefolket fri. Et kjempestort juletre fra gulv til tak i peisestuen med 60 stearinlys (og 2 bøtter vann bak døren) ble pyntet. Halfdans to ugifte søstre, kalt ”tantene”, ble hentet på Ljan stasjon av Solfaks med slede og dreng. De to tantene var lærerinner i Halden. Klokken 17, da klokkene slo fra Nordstrand kirke gikk alle i Sole ut på trappen og sang ”Kimer i klokker”. Senere ble vifortalt at naboene på Ljabru og Hauketo gård pleide å komme ut for å høre dem synge hvert år.

I tillegg tilsin egen barneflokk vokste sønnen til Gudruns søster opp på Sole. Hans foreldre, Dagny og Johannes Johnson var i mange år misjonærer på Madagaskar, så Jon, som han het, ble på Sole i hele 8 år. Han ble senere prest i Uranienborg og Ullern kirker og vår første fjernsynsprest. Hans bror Alex ble senere biskop på Hamar. Når Dagny og Johannes Johnson var hjemme fra sine opphold på Madagaskar, bodde de på Sole. Det førte ofte til at det ble holdt egne gudstjenester der. En av deres døtre, Ida, ble nonne. Først i Lourdes i Frankrike, siden på Lunden kloster i Oslo. Under krigen fikk hun én gang besøke Sole og der gikk hun gråtende gjennom rommene. Det gjorde et stort inntrykk på oss som den gang var barn.

Halfdan bygget en dukkestue til barna sine. Den var fullt utstyrt, med ordentlig komfyr, jerngryte og munkepanne samt tallerkenrekke på kjøkkenet. Stuen hadde sofa, bord og stoler, og 3 vinduer med blondegardiner.

Det hendte også de hadde dansemoro eller ballfor de unge og vennene deres. Da ble hele peisestuen pyntet med kvister som de festet kreppapirblader og blomster på, samt hele taket dekket med kreppapir iflotte farger så det så ut som en blomstereng. Og utenfor døren, i hallen, hadde Halfdan malt en tjener ifull livré som tok imot gjestene.

Ute, på sydsiden av Sole var det også et høysete med benker på hver side. Og utenfor kjøkkeninngangen var det et lysthus med stoler og bord med syriner rundt.

Ljanselven rant rundt halve eiendommen og barna badet i Slora om sommeren. Det var fisk og perlemuslinger i Ljanselven i gamle dager. Elektrisk lys kom ikke før ca. 1915 og den yngste datteren Liv, min mor, husker så vidt parafin-lamper fra sin aller spedeste barndom. Hun ble født i 1911. Vann og kloakk kom litt senere enn lyset. Do lå i uthuset rett ved stallen, så de kunne høre de trygge lydene fra hesten, der var det seter både til små og store!

Det var en stor, delvis innebygget veranda på Sole, den var deilig om sommeren og ble flittig brukt. Inne hadde de en vindeltrapp med et loft midt i trappen og små lufteverandaer i 2 etg. Der hadde de også en svalgang mot tunet. Bak huset ble det bygget en garasje til en Ford, den ble kjøpt i 1923, men Halfdan hadde ikke sertifikat, så den måtte kjøres av en annen. Da dyreholdet ble avskaffet, unntatt 2 hunder, ble Drengestuen leiet ut til en ”vaskekone” med 3 små piker. Etter noen år ble uthuset ble revet og ”Tunstua” ble bygget i 1923.

Halfdan hadde tegnet huset selv. Så godt som alle rom ble håndmalt ifor-skjellige malerteknikker. Spisestuensom er dekorert med bladverk på alle veggene og den utskårne portalen er praktfull. Stuen har håndmalt tapet og et nydelig dekorert tak. Hans to søstre, tantene, hadde gått av med pensjon og nå flyttet de inn i det nye huset.

I 1929 ble jernbanen lagt om Hauketo og tunnelsprengt under Tunstua. Toget gikk ikke lengre over den flotte Ljansviadukten. Flere hus ble bygget på Øvre Ljanskollen, så ny bro og vei måtte legges fra Ljabruveien og opp. Barna til Gudrun og Halfdan ble etter hvert voksne. Barnebarna begynte å komme. I ca. 1932-33 flyttet tantene til et hjem i Tuengen allè, og Gudrun og Halfdan flyttet inn i Tunstua. Sole ble innredet som bolig for 2 familier, så der flyttet nå barn og barnebarn inn. Mange barnebarn vokste opp på Sole.

Halfdan Davidsen ble hedret av mange. Han var i mange år medlem av forstanderskapet i Håndverks- og Kunstindustriskolen, formann i Maler-mestrenes Landsforening, likeledes medlem av styret i Oslo Håndverks- og Industriforening. Han ble for sitt store og samfunnsnyttige arbeid tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull i 1921. Han var den første ridder av Malermestrenes forenings høyeste utmerkelse ”Den gyldne sparkel”, og æresmedlem nr. 7 isamme forening i 1932. Han var også en ivrig frimurer.

Malerfirmaet hans ble i 1938 overtatt av en av sønnene. Halfdan var da 77 år. Hans storhetstid var nu over, men han var aktiv til det siste, både med arbeid i hagen og i verkstedet han hadde bak Tunstua. Der dreiet han flotte håndtak til verktøyet sitt. Han tok seg også tid til barnebarna; selv vandret jeg på turer med ham. Han bygget indianertelt til oss av solide stokker med granbar rundt. Men ute i hagen sto en stor naturstein han hadde fått fraktet ned fra fjellet. Nå står den som vår families gravstein på Nordstrand kirkegård.

Halfdan døde på Tunstua en februardag i 1946. Gudrun fulgte ham litt over et år etter. Slik sluttet den gamle sagaen om livet på Sole og den nye tiden begynner.

Sole ble solgt i 1948, stabburet fulgte med. I juni 1984 brant Sole, ytterveggene ble stående og innvendig ble det bygget opp på nytt. Mye forsvant, men de nye eierene har restaurert huset så godt det lar seg gjøre. I 2001 ble hele anlegget erklært ”bevaringsverdig” av Byantikvaren.

Med takk for en flott oppvekst på Sole og Tunstua og ikke minst takk til mine besteforeldre.

Bildene i originalartikkelen er utlånt av forfatteren.