Årsberetning 2002-2003: Det gule chor

Originalartikkelen sto i Historielagets årsberetning for 2002 – 2003 og inneholdt ett bilde av bl a en rytter fra ”Det Gule Korps” som eskorterer svenske krigsfanger foran Domkirken.

Det gule chor og noe om dets opptredener på Nordstrand

Av Arne Sunde

Tittelen ovenfor bringer kanskje umiddelbart tanken på hva i all verden er dette for et kor og for en spesiell skrivemåte? I skrivende stund, før julen 2003, er det jo svært så mange konserter av både orkestre, musikkkorps og forskjellige kor, så man kan jo lure.

Til det er å si at hvis man ser på betydningen av ordet korps, som er brukt i avsnittet ovenfor iforbindelse med musikk-korps, så har det også en militær betydning, som er den riktige i denne forbindelse. Det franske ordet corps som uttales ”kår”, ble i alminnelig folkelig tale lett omformet til ordet kor. Som vi vilforstå etter hvert, ble ordet kor benyttet i nedsettende betyding istedet for korps av alminnelige mennesker den gang Det gule Chor eksisterte.

For å klargjøre noe, ble det ifølge kong Christian IV's hærordning av 18. januar 1628 opprettet en såkalt borgerbevæpning. Dette var i en tvungen verneplikt, der det ble bestemt at de norske kjøpstedene skulle holde 14 kompanier, hvorav to her, som tilsammen fikk navnet ”Christiania Borgerlige Infantericorps”. Disse kompaniene gjorde isin tidlige periode ordenstjeneste og var også hjelpemannskaper ved brann, og fikk ikke særlige militære oppgaver før fra 1801. Kompaniene ble ledet av en såkalt stadshauptmann (tilsvarende kaptein i hæren) og mange av byens kjente borgere figurerer som stadshauptmenn opp gjennom tiden. Dette korpset ble altså opprettet så tidlig som i 1628, bare fire år etter at byen ble flyttet fra det gamle Oslos brannruiner under Ekeberg over til Akersnesset og i ly av Akershus festning. Som kjent var det kong Christian IV selv som beordret flyttingen og byen beholdt sitt navn etter ham i 300 år.

Tanken om frivillige borgerkorps dukket opp etter hvert og eksempelvis fikk Drammen sitt såkalte ”Grønne ridende korps” i 1773. Drammen var jo isin tid en viktig by som utskipningshavn for sølvet fra gruvene i Kongsberg.

I 1788 var tiden kommet hit, i det den frivillig borgerbevæpning som bar det offisielle navn ”Christiania Kongelige Borgergarde” ble opprettet. Det er den som er best kjent som Det gule Chor, selv om navn som ”Livrytterkorpset” og ”Det gule Corps” også ble brukt. Under Napoleonskrigene fikk vi også et par andre frivillige, nemlig Mariboes borgerlige artillerikorps fra 1807 og Pløens frivillige jegere, også isamme år. Disse korpsene fikk en kort levetid. De opphørte å eksistere i 1814 og 1821, og det er Det gule Chor fra 1788 vi vil ta for oss videre.

Betegnelsen Det gule Chor ble tatt i bruk etter grunnfargen på de praktfulle nye uniformer korpset fikk fra 1789. Kort gjengitt så var våpenkjole og benklær lysegule, krave og vest lyseblå og hvite (sølv) knapper hørte til. Hatten var sort med en høy hvit fjær med lyseblå topp og ellers bar man hvit sabel(forsølvet eller i stål) med kongens monogram. Sort kryssbandolær med sølvskilt inngikk til uniformen, foruten lyseblått ridetøy med sølvfrynser. Korpset var jo oppsatt til hest som man selv måtte bekoste og holde, slik som uniformen. I nåtidens frispråk kan vi tillate oss å si at antrekket virker ganske utstaffert og påfugl- eller papegøyeaktig, men det var i tidens ånd. Når vi i tillegg vet at det var blant byens fineste borgere den frivilligerekruttering kom fra, så var det ikke så rart at den jevne mann kunne harselere noe med korpsets navn. Men harselasen stakk nok dypere som viskalse. I 1812 fikk selve arméen ett nytt og enklere uniformsreglement, mens korpsets nye uniformer forble like praktfulle. Det fåtallrike borgere som korpset besto av, hadde jo råd til å betale selv, til tross for at dette også var ett av de harde nødsårene under Napoleonskrigene. Perioden på begynnelse av 1800-tallet er en av de vanskeligste Norge har gjennomlevd. Uår for bøndene og krigene med Sverige og England som blokkerte våre havner og kapret våre skip med korntransport fra Danmark førte til at vanlige mennesker led hardt under hungersnød, ved siden av at epidemier herjet. Barnedødeligheten var høy og folket ble også tappet for liv ved at unge menn som tjenestegjorde som soldater og sjøfolk i den dansk-norske marine og i handelsflåten ble tatt tilfange eller drept. Dette mens altså et fåtall av Christianiasosieteten hadde råd og anledning til et liv i vellevnet og deltakelse i Det gule Chor. Bitterheten og harmen var nok stor hos mange, når korpset kom ridende forbi under ivaretakelsen av sin primæroppgave, nemlig det å være kongelig eskorte, slik vi kommer tilsenere. At korpsets mannskaper også var fritatt for ordinær verneplikt og sporadisk stilte opp som eskorte for svenske krigsfanger, d v s nærmest tok æren fra de norske ordinære soldatene som hadde tatt dem tilfange under egne tap, gjorde neppe saken bedre.

(Bildeteksten under bildet i årsberetningen er gjengitt her: Under kampene ved grensen 19.-20. april 1808 ble 115 svenske soldater tatt til fange. De førtes til Christiania hvor de eskortertes gjennom byen til Akershus av borgerbevæpningens menn. Noen av svenskene bygget under fangenskapet den solide stenmur som går fra Det Norske Medicinske Selskabs gaard ute på Drammensveien nedover i retning Skillebekk og som synes å kunne holde i nye 150 år. På Andreas Blochs bilde marsjerer svenskene og deres voktere forbi Vor Frelsers kirke. Trykt fra gammel originalklisjé.)

Bildet med undertekst er hentet fra VÅR EGEN BY av Henrik Haugstøl (Oslo 1960), dessuten er det gjengitt i oberst H. Angells bok fra 1914: ”SYV-AARS-KRIGEN FOR 17. MAI, 1807 – 1814”. For å klargjøre litt om bildet, så er altså rytteren til venstre en menig gardist eller volontør fra Det gule Chor iført uniformsmodellen av 1789 som er beskrevet overfor, mens dragonen til høyre sannsynligvis er fra ett av de to kompaniene i ”Christiania Borgerlige Infanterikorps”. Når det gjelder den omtalte ”solide stenmur” så la oss ta med noen linjer om den også. I februar 2003 tok en leser av Aftenposten opp at muren ut mot Drammensveien utenfor nr 44 og nedover mot Skillebekk var nedtagget og iferd med å forfalle. I avisens svar ble det ble bl a redegjort for murens historie og vi kan opplyse følgende. Der nå Det norske Medicinske Selskaps (”Lege-foreningens”) hus ble oppført i 1933, lå tidligere løkkeeiendommen Petersborg. (Ikke Petersborg ved Hovinbekken, der søylehuset på Ekeberg stammer fra). Petersborg fikk tidlig løkkestatus og navnet er etter baker Peter Dalin, som eide den på slutten av 1700-tallet. I 1808 arvet hoffagent og ridder Jacob Nielsen løkken. Han fikk da bygget den store hovedbygningen som sto til 1933 og han fikk også oppført muren ved hjelp av de svenske krigsfanger. Vi har jo for øvrig flere slike ”svenskemurer” i Osloområdet fra samme tid. Viskal imidlertid ikke ta for oss løkker og murer på vestkanten, men komme videre.

Vi siterer fra innledningen til ”Departements-Tidende No. 38 av 17 Septbr. 1838” der korpset igjen fikk et nytt reglement, der §6 hjemlet enda mer praktfulle uniformer. Så videre: ”I Aaret 1788 opprettedes i Christiania en frivillig Borgergarde. Ifølge dens seneste Convention, der under 17 Marts 1812 naadigst er confirmeret, bestaar den af 18 værnepligtige Borgere foruden Officierer og Trompetblæsere.” Så langt den lange og snirklete teksten. Som viser av sitatet, så selv om korpset ble opprettet i 1788, fikk det først den offisielle kongelige approbasjon i 1812, selv om tittelen allerede i 24 år hadde inneholdt ordet ”Kongelige”. Videre innebar departementets melding også en utvidelse av antall volontører eller frivillige til 23, p g a korpsets gjøremål. Faktum ble visstnok at korpset aldri kom til å bestå av mer enn 18 frivillige menige fortsatt, så lenge det eksisterte, foruten de to hornblåserne. Korpsets sjef bar tittelen rittmester, som i kavaleriet, og de to øvrige offiserer var en premier- og en sekondløytnant. Blant disse kunne en lang rekke med navn på byens rike kjøpmenn og borgere vært ramset opp.

Som vi har vært inne på, så var hovedoppgaven det å være kongelig eskorte. Det innebar å møte de danske kongelige og etter 1814 de svenske, når de kom tilChristiania. Vanligvis fant opp-møtet sted et godt stykke utenfor byen. Deretter ble de eskortert inn og under oppholdet i byen og fulgt ut av den ved avreise.

Vi gjør først et hopp tilbake i tid for å finne kimen til Det gule Chors hovedoppgave, nemlig til 1749, da vår daværende dansk-norske konge, Frederik V, besøkte Christiania. Han var for øvrig vår siste danske konge som besøkte Norge. Han ble da møtt av ”8te Friskiøtter (friskyttere) med deres Anfører James Collet i meget propre Mundurer, grøn med breede gull Galluner rigelig besat”, alle til hest. Dette var et privat initiativ og en engangsforeteelse, men det som gjør det interessant for oss er at møte-stedet er angitt til å være i Ekebergveien! Nøyaktig hvor det var, vet vi ikke, men kanskje utformet dette den senere praksis med hensyn tilfremmøtested når de kongelige besøkte byen. Som vi kommer til, så er betegnelsen ”Samlingsstedet på Egebjerget” identisk med Lensmannsseter, der fortsatt våningshuset ligger i påbygd form i Ekebergveien 249.

Neste gang vi hører om et tilsvarende møte er i 1788 da kronprins Frederik ble møtt av en lignende garde. Han ble dansk-norsk konge fra 13. mars1808 og frem til 14. januar 1814 som norsk konge Frederik VI og videre i Dan-mark til 3. desember 1839. De fremmøtte som dannet garden, ble etter datidens syn høyt lønnet ved at de fikk danne sitt gule korps og alle med lemmer, også de menige, fikk lov til bære offisersportepé (sabelopphenget fra beltet). Dette var ellers bare forbeholdt offiserer i hæren.

En meget spesiell anledning i korpsets historie som er direkte knyttet til Lensmannsseter fant sted i 1813, men vi gir først en situasjonsoversikt. Den kjente lensmann Barthold Knoph, (som bodde fast på Grønland), kjøpte i årenes løp opp flere Akersgårder. Han overtok den sydlige del av Tunge-bråten (gnr 183) i 1800, og i 1810 den nordlige delen, Tyslevseter. Lensmannseter (gnr 183 bnr 1) bærer sitt navn etter ham. Den ikke mindre kjente slottsprest på Akershus (1805 – 16), og senere biskop iBergen, Claus Pavels (1769 – 1822), skrev fortløpende dagbøker fra 1812 tilsin død. Det er fra ham øyenvitneskildringen som gjengis nedenfor stammer. Siden 1809 hadde prins Frederik av Hessen Kasselrepresentert kongen i Norge. Hans overadjutant var forresten Hans Henrik Rode på Hellerud. Prins Frederik ble i mai 1813 tilbakebeordret til Danmark for å lede troppene mot Tyskland og han ble erstattet av kronprins Christian Frederik. Kronprinsen fikk en stor-slagen velkomst på Lensmannsseter 22. mai 1813, der byens alle notabili-teter hadde møtt frem og selvfølgelig også Det gule Chor. Da prins Frederik forlot Christiania 29. mai, fulgt av kronprinsen og eskortert av korpset, ventet et avskjedsgilde av de sjeldne på Lensmannsseter. Det er ikke å ta for hardt i å si at dette må ha vært den største stund i Nordstrands historie av denne type!

Vi siterer fra Pavels dagbok: ”Paa Sæter, Lendsmands Knophs Gaard en halv Miil hinsides Egebjerget, var opreist et umaadelig stort Telt og isamme dækket et Bord med 262 Couverts, samt udenfor nogle mindre Borde, alt overmaade elegant og smagfuldt, ligesom ogsaa i det Hele den skjønneste Orden fant sted. Prindserne kom klokken 3 og vi gikk strax tilbords. Der var kold Anretning med Rødvin, Madera, ja Champagne. Først drak man Kongens, Dronningens og Prinds Christians Skaal i derpaa blev min sang sunget, og under den og Prindsens meget vakre og inderlige Tak var der visst Taarer i mange Øine, Nogle flere Skaaler proponeredes , alt under Hurraraab, Musikk og Kanonskud. Tilsidst stod Prins Christian op og raabte: ”Lenge leve Prinds Friederich”. Et vældig Hurrarob lød. Med taaarekvaldt Stemme sagde Prindsen: ”Min hjærtelige Tak, Adieu!” og skyndte sig i Vognen, tok i Haanden og sagde nogle vemodige Afskjedsord til Dem han traf på Veien – og borte var han”.

Etter dette praktfulle arrangement eskorterte så korpset kronprinsen og det øvrige selskap tilbake til byen. Dette var nok ett av de desiderte høyde-punkter i korpsets historie, og det er vel ikke mange av oss som i dag passerer Lensmannsseters nokså uanselige våningshus i Ekebergveien, som er istand til å forestille segden glans og det seremoniellsom utspilte seg her disse mai-dagene i 1813. Makter vi å se for vårt indre øye teltet med de festkledde deltakere, musikken og kanonsalutten i det vi passerer på fortauet med nåtidens biltrafikk, eller om viselv passerer forbi i bil? Vislipper i hvert fall å vike for det strålende Gule Korps til hest i veibanen.

La oss bare ta med en liten historie tilfra samme sted og tid, selv om Det gule Chor visstnok ikke var involvert da. Slottsprest Pavels var som en kirkens mann naturlig nok forarget over det overdådige og løsslupne liv prins Frederik førte i den tid han var her, i en hard og vanskelig tid for landet. Men da prinsens elskerinne og senere hustru, baronesse Clara von Lilliencroon, forlot landet en ukes tid senere, etter nok en fest på Lensmannsseter, fikk hun en skikkelig hard karakteristikk i Pavels dagbok. Hun var i: ”physisk, moralsk og økonomisk Forstand til For-dærvelse” for prinsen, ved siden at: ”Umiddelbart bidrager hun til Luxus og Sædernes For-dærvelse i vor by”. For ordens skyld skal det sies at dette avskjedsselskapet på Lensmannsseter ”var ikke meget tallrigt, gikk ogsaa af i al Simpelhed, og kunde ikke betragtes som andet end et høitidelig Farvel af Baronessens nærmeste Venner.” At lensmann Knophs selskapelighet på Lensmannsseter har vært stor, kan det ikke være tvil om.

Ett av de mer dystre fremmøter korpset hadde, var da daværende kronprins CarlJohan med sin sønn Oscar, (senere kong Oscar I), gjorde sin entre i hovedstaden den mørke kvelden 9. november 1814. Som kjent var Carl XIII blitt valgt til Norges konge 4. november, så CarlJohan møtte som ”stand in” for kongen. I et ufyselig vær med regn og sludd og tiltagende mørke hadde de møtende, inkludert korpset, stått oppstilt siden kl.15.30 og da de konge- lige kom først ca kl. 20.00, gikk det i en rasende fart innover Ekeberg og nedover bakkene til en stort sett mørklagt by, selv om det ble saluttert fra Akershus og ruten var noe opplyst. Gleden over unionen med Sverige var ikke stor. Forsinkelsen skyldtes for øvrig at det ikke var nok uthvilte hester tilgjengelige på skyss-stasjonen på Fløisbonn, et forhold som neppe gledet noen av deltakerne. De norske stortingsrepresentanter som hadde vært i Stockholm var nemlig reist iforveien, og det var de som hadde lagt beslag på skysshestene.

Carl Johan ble flere ganger mottatt av Det gule Chor. Han var her igjen i august 1815, da turen også gikk til Trondheim. Besøket her sommeren 1816 er forresten beskrevet av den kjente Conradine Dunker, datter av regjeringsadvokat Dunker, som hadde sitt sommersted på Malmøya. Som landets konge på kroningsferd til Trondheim ble han i august 1818 møtt helt ute i Prinsdal av selveiende Akersbønder under ledelse av lensmannen og korpset. Etter 14 festlige dager i hovedstaden, der korpset også deltok, ble han så eskortert ut av byen. Det kongelige følge ankom Trondheim 1. september og vi merker oss kroningsdatoen 7. september i Nidarosdomen. I 1821 da kongen igjen kom, ble han også møtt av korpset. Det var videre på plass da kronprins Oscar ble utnevnt til visekonge i Norge og han og hans kronprinsesse Joséphine kom hit for å flytte inn i Paléet i Christiania på nyåret i 1824. Det ble flere kongeferder og mottakelser opp gjennom første halvdel av århundret langs Ekebergveien, og den hjerteligste mottakelsen fant nok sted ved CarlJohans siste besøk vinteren 1838 – 39. Han var omsider blitt en populær konge her og han har selv beskrevet besøket som et eneste stort ”festseminar”. Da kong Carl XV kom hit i 1859, fulgte han den nyanlagte veien langs sjøen, nåværende Mosseveien. Møtestedet for embetsmenn og korpset var den gang en gammel norsk milfra byen, mens æresportalen og byens notabiliteter møtte ham først ved Grønlia. Aasmund Olavsson Vinje som var tilstede, har gitt en livaktig skildring på sitt ”lands-mål” av inntoget som forøvrig fant sted under et skikkelig regnvær. Skildringen kan man forøvrig finne gjengitt i Magnus Hydles bok: ”NORD-STRAND FØR OG NÅ”, utgitt av Nordstrand Vel ved 50-års jubiléet i 1942, der også annen informasjon i denne artikkelen stammer fra.

En av de senere store begivenheter i korpsets historie fant sted i 1875, da avdukingen av statuen av kong CarlJohan fant sted på Slottsplassen 7. september (kroningsdatoen i 1818). Sammen med alle som kunne krype og gå, stilte militære avdelinger og borgergardene opp. Nok et stort øyeblikk i korpsets historie, somimidlertid gikk mot slutten.

Forholdet mellom kong CarlJohan og det norske folk, med unntagelse av for Stortingets del, ble stadig bedre utover frem til kongens død i 1844. Det samme gjaldt også under Oscar I frem til hans død i 1859. Carl Johans gode ettermæle ga altså grunnlaget for at hans barnebarn, kong Oscar II, kunne avduke statuen i 1875. Men alt var ikke like bra. Fra slutten av 1850-årene ble stadig forholdet i unionen mellom Norge og Sverige dårligere. Kong Carl XV (død 1872) og senere Oscar II, var steile når det gjaldt spørsmål om likestilling i unionen. Var det derfor et lite nålestikk fra norsk side at den neste kongelige statueavduking på Stortorvet 28. september 1880 var over vår dansk-norske konge Christian IV, Christianias grunnlegger?

Som ved avdukingen av CarlJohanstatuen 5 år før, var det en stort oppbud av både tilreisende, byens fremste menn og vanlige borgere og ikke minst militære avdelinger. Først blant disse var selvfølgelig denne gang de to vernepliktige kompaniene i ”Christiania Borgerlige Infantericorps”. Som vi husker, så ble jo disse opprettet av selve Christian IV allerede i 1628, så de var naturlig nok iførste rekke. Det gule Chor, også de til hest, stilte selv- følgelig opp. Det var forøvrig ikke alltid at rideferdigheten blant de brave rike kjøpmenn og andre fremstående borgere imponerte, men etter senere uniformsendringer opp gjennom tiden, i 1838, 1854 og 1873, var korpset ved denne anledning om mulig enda mer staslige enn noen gang. Dette var faktisk nest siste gang borgerbevæpningen hadde sin offentlige opptreden. Som sagt ble forholdet til Sverige stadig forverret utover mot slutten av unionstiden, og i lov av 28. mai 1881 ble det fastsatt at borgerbevæpningen skulle opphøre, til tross for at kommunestyret frarådet det. Infanterikorpset hadde sin siste parade og avmønstring 17. juni 1881. Den fant også sted på Stortorvet, og under ledelse av sin siste sjef, Stadshauptmand Richard Andvord, ble de to kompanier dimittert.

Den 8. oktober 1881 kom så turen til Det gule Chor. Det besto da av de 3 offiserene, nemlig rittmester Hans Fredrik Grüner og løytnantene Jørgen Young og Fredrik Meyer. Blant de 16 gjenværende menige finner vi også en lang rekke av datidens kjente menn. Bl a Nicolai Andresen (Tiedemands Tobaksfabrik), Christian Langaard (Frydenlunds Bryggeri), Einar W. Egeberg (firma Westye Egeberg), Engelhard Eger (Fearnley & Eger), godseier Haaken Mathiesen til Linderud og Oluf Adelsten Onsum (Kværner Brug og Christiania Spigerverk). Selve avslutningsparaden for kong Oscar II fant sted inne islottsgården. Korpset red deretter ned KarlJohans gate og ble oppløst på Stortorvet. Ett 93-årig fargerikt og spesielt innslag i byens historie var over, mens vifor vår del vil kanskje huske samlingene på Lensmannsseter islutten av mai 1813 best.

Det hører med til historien at det har vært gjort forsøk på å gjenopplive korpset. I 1949 stilte 12 – 14 unge ryttere i korpsets uniformer opp under en juleoppvisning i Oslo Ridehus. Videre tok en gruppe Osloborgere under navnet ”Christianienserne” i 1975 bl a også opp ideen med å gjenskape ”Det Gule Korps”. Enkelte av de gamle uniformer ble fremskaffet, nye ble sydd, hester, våpen og annet utstyr ble anskaffet, alt på privat basis. Det var en møysommelig og dyr prosess, og gjennom sitt tidsskrift ”Christiania Tidende” fra årene 1975 – 1989, forstår vi at foreningen ikke arbeidet i medvind. Tanken var at korpset skulle kunne eskortere de kongelige, stille ved Stortingets åpning og avslutning, delta i toget 17. mai, og ellers ved statlige og kommunale jubileer m v. Offentlig støtte ble det imidlertid lite eller ingen ting av, så det ble for tungdrevet. Dette korpsets glansperiode fant sted i 1978, da det markerte seg ved parader iforbindelse med Hærens 350 års jubileum og ikke minst under feiringen av kong Olav V 75 års dag samme år. Det er sikkert flere som husker disse arrangementene, men vistopper her og går ikke videre på denne nære fortid, eller det opprinnelige gule korps.

Kilder: BYMINNER nr 2 1952, Oslo Bymuseum, artikkel av Einar Onsum: ”Christiania borgerbevæbnings siste dager.”BYMINNER nr 1 1979, Oslo Bymuseum, artikkel av Harald Moberg: ”Christiania borgerbevæpnings uniformer.”

CHRISTIANIA TIDENDE 1975 – 1989, redaktør Øyvin Rye Florentz.

KARL JOHAN KONGE OG EVENTYRER, Kjell Arnljot Wig, Schibsted Forlag 1998.

NORDSTRAND FØR OG NÅ, Magnus Hydle 1942, ved Nordstrand Vels 50-års jubileum.

OSLO BYLEKSIKON, 4. utgave, Kunnskapsforlaget 2000.

SYV-AARS-KRIGEN FOR 17. MAI, 1807 – 1814, Oberst Henrik August Angell 1914. (faksimileutgave av 1995, Bjørn Ringstrøms Antikvariat).

VÅR EGEN BY, Henrik Haugstøl, Oslo 1960.