Årsberetning 2001-2002: Fortsatt noe om bygdeborger og noe om senere forsvarsanlegg

Artikkelen sto i Historielagets årsberetning for 2001 – 2002 og inneholdt da bl a en kartskisse over
”Ljabrostillingen” som viser den omtalte norske forsvarslinjen av 1873.

FORTSATT NOE OM BYGDEBORGER OG NOE OM SENERE FORSVARSANLEGG

Av Arne Sunde

I min artikkel om bygdeborger i årsberetningen for Søndre Aker Historielag 2000 – 2001 etterlyste jeg en reaksjon fra leserne om noen kunne tenke seg flere plasseringer av slike innenfor vårt område. Det har ikke vært noen tilbakespill så langt, men jeg har ikke helt kunne slippe tanken selv. Som jeg var inne på i forrige årsberetning, har det vært mange spekulasjoner og rene fantasier opp gjennom tiden omkring bygdeborgene, så leseren får selv dømme om det etterfølgende.

Ut fra arkeologenes antagelser om et atskillig større antall bygdeborger eller mindre gårdsborger enn de sikre som er lokalisert til nå, så burde det vel være flere også innenfor det området vi sokner til. Ved mine rusleturer innen området så langt og med tanke på disse forsvarsanleggene, mener jeg at det er to områder som kan ha vært sannsynlige steder for mindre bygdeborger, og jeg vil ta for meg disse. Jeg har antatt at eventuelle anlegg i så fall må ha ligget langs eldgamle stier eller far nordover, i og med at det neppe eksisterte bebyggelse av slikt omfang her som kunne hjemle anlegg av en bygdeborg i det aktuelle tidsrommet.

Bygdeborgene på Rosenholm og på Midtåsen ved Skulleruddumpa har vel primært hatt samme misjon som et anlegg langs en ferdselsåre. Vi vet jo ikke noe konkret om det har eksistert bosetting i området her på den tiden, men når vi tenker på omfanget av jernalderbyen som lå på neset syd for utløpet av Gjersjøelva, så kan man jo undres over hva som eventuelt fantes innerst i Viken, dvs i Oslo-området, og hvilke forbindelseslinjer det har vært.

I moderne arkeologi avdekkes ofte store flater (gjerne med gravemaskin til å begynne med) f eks i forbindelse med utbygging, veianlegg eller annen anvendelse (eksempelvis som ved flyplassutbyggingen på
Gardermoen) av større felter. Man har da i de senere år kommet frem til at det nok har eksistert atskillig flere
jernaldergårder rundt omkring enn det man tidligere har antatt ut fra hva både gravfunn og navnesetting skulle tilsi. Nå er det jo svært sjelden at vi har slike store uberørte flater i byområdet vårt, slik at utgraving kan
foregå på denne måten, men man har i de senere år fått slik erfaring ved utgravninger på Romerike og i Østog Vestfold. Tidligere har man jo antatt at det var en stor befolkningstilvekst og nybrott av land i vikingtiden, men nyere forskning viser altså at denne utviklingen har startet tidligere og gått mer gradvis. Når vi tenker på de virkelig store bygdeborgene, så står det jo klart for oss at anlegget av disse har krevd stor arbeidsinnsats over lengre tid, slik at området må ha vært relativt tett befolket. En av konklusjonene nå går på at man skal være svært varsom med ensidig å bruke gårdsnavn for å tidfeste en gårds etablering, slik man tidligere gjorde.

Som kjent gikk gjerne veifarene over de høyeste dragene i landskapet der det var mulig. Årsaken til det er
åpenbar. For det første hadde man utsyn og kunne ha oversikten over terrenget til begge sider og orientere
seg bedre fremover mot målet. I en urolig tid med overfall av røvere og fiendtligsinnede, var det alltid godt å
ha overhøyde som det heter i militær terminologi. Det er ikke lett å angripe i oppoverbakke og
overraskelsesmomentet går tapt. For det andre så er det vanligvis fysisk lettere å ta seg fram i høyden.
Vegetasjonen er som oftest ikke så tett, og det er tørrere å ta seg fram enn nede i daler og senkninger der
bekker og myrer ofte hindrer. Om vinteren er også ofte snøen mer blåst bort på toppene og lagt seg ifonner ile lenger ned i terrenget, noe som hindrer fremkommeligheten der.

Kollen nord for Ljabru hovedgård

Den markerte kollen, som kan ha vært en bygdeborglokalisering, ligger mellom den bratte Ljabrubakken og
enden av Ekebergveien ned mot den gamle steinbroen over Ljanselva. At det her, rett nedenfor der
Gjersrudbekken og Ljanselva møtes, har vært et vadested fra gammelt av, lenge før det har blitt lagt over bro
her, er velrelativt sannsynlig. Oldtidsveien over Grønliåsen har høyst sannsynlig passert her før den har dreiet noe vestover og fortsatt videre nordover på Midtåsen. Vifinner jo ennå en rest av oldtidsveien der, foran blokkene i nr 51 til 55. Det er jo heller ingen umulighet at det har gått en stirett opp bakken der
Ljabrubakken går og videre fulgt det som nå er Ekebergveien videre innover. At veianlegget fra 1600tallet,
den Fredrikhaldske Kongevei, følger denne trasèen kan jo indikere at dette har vært en mye eldre
ferdselsåre. Selve kollen, som er ca 100 meter over havet, er dominerende i landskapet, og utsikten, særlig
mot Prinsdalen sydover, er god og fyller da ett viktig krav til en bygdeborg, nemlig det å ha utsikt.
Adkomsten må i tilfelle ha vært fra nord. Toppen av kollen ligger ca 250 meter nord for vadestedet, så fra
den har man ikke kunnet ta vadestedet under ”direkte beskytning” med datidens spyd og pil og bue, men en
avskrekkende virkning må en forsvarsstilling her ha hatt. Den behersker i et hvert fallfullstendig en eventuell
atkomst opp langs Ljabrubakken eller ”Mærrapina” som den ble kalt i hestekjøretøyenes tid. Når det gjelder
fysiske spor iform av steinmurer e l, så er det ikke mye å finne, men eventuelle murrester kan ha blitt ødelagt
ved bebyggelsen på vest- og nordsiden. Som angitt er det bare en antagelse fra min side at det kan ha ligget
en bygdeborg eller et mindre forsvarsanlegg her i en fjern fortid. Tanken er i et hvert fall fascinerende synes
jeg.

Tysk sperrelinje fra 1943

At tyskerne anla en forsvarsstilling på toppen av bakken rett over på østsiden av den indikerer jo også at
senere tiders taktikere har hatt øye for den gode forsvarsmessige beliggenhet. I rettferdighetens navn så bør
det jo angis at den tyske kanonstillingen med bunkere her var et ledd i den lange sperrelinjen som ble anlagt
av tyskerne i 1943. Den strakk seg jo fra Hvervenbukta opp langs Ljanselva og videre opp mot Lutvann og
skulle gå videre mot Øyeren. Dette kan man for øvrig lese mer om i Historielagets årbok 1989 – 90 der Terje
R. Diesen beretter om tysk okkupasjon av Søndre Aker 1940 - 45. Som vel kjent ble anlegget på toppen av
Ljabrubakken overtatt av HV ”i alle år” etter krigen og det ble først revet for kort tid siden pga boligbygging i
området.

Norske forsvarstanker fra før 1905

Nå var det neppe tanken på en eventuell norsk bygdeborg for kanskje 1600 år siden som fikk tyskerne til å
anlegge en siste forsvarslinje før Oslo som bl a går over Ljabru. Tyskerne var meget grundige også isin
militærplanlegging og jeg vet positivt at de baserte seg på helt andre og faktiske opplysninger som grunn for
anlegget av denne sperrelinjen, nemlig studiet av norsk forsvarsstrategifra før unionsoppløsningen. Som kjent ble forholdet mellom Norge og Sverige stadig kjøligere utover mot slutten av 1800-tallet og toppet seg
foreløpig med det norske nederlaget i den såkalte konsulatsaken i 1895. Den dreiet seg som kjent om hvor
vidt vi skulle ha et eget norsk konsulatvesen rundt i verden. Svenskene truet da i siste instans med militær
maktbruk mot Norge. Norge ønsket full likestilling innen unionen og saken førte til en større norsk
opprustning frem mot 1905, noe som ble ytterligere forsterket da Georg Stang ble norsk forsvarsminister i
1900. Viskal ikke gå videre inn på dette her, annet enn å fastslå at det godt utbygde norske forsvaret mot
Sverige den gang var et tungveiende argument ved unionsoppløsningen i 1905.

Forsvarskommisjonene på 1800-tallet

Det hadde vært nedsatt flere såkalte forsvarskommisjoner tidligere på 1800-tallet som hadde avgitt sine
innstillinger, bl a i 1836 og i 1855. Det primære innholdet i disse gikk imidlertid på et felles forsvar av
Sverige/Norge mot et angrep nordover fra en eventuellfiendtlig makt i Europa. Trusselbildet forandret seg iløpet av 1800-tallet. Mens det tidligere var England og Russland (motstanderne fra Napoleonskrigene tidlig i
århundret) som var sannsynlige fiender, ble etter hvert Tyskland vurdert som en aktuellfiende, særlig etter den fransk – tyske krig i 1870. Man hadde tidligere antatt, sikkert med rette, at et primært angrep ville blirettet
mot Sverige, men Norges hovedstad, Christiania, kunne bli et sekundært angrepsmålfor å lamme landet.
Oscarsborg sikret mot angrep inn fjorden, og det ble opp gjennom tiden lagt diverse planer for å sikre på
landsiden både på øst- og vestsiden av fjorden. Innstillingen til den såkalte ”Generalstabscommissionen av
1876” førte bl a til nedsettelse av den andre Akershuskommisjonen av 1879. Denne skulle spesielt ta for seg
forsvaret av Christiania, bl a ut fra en vurdering om at et fiendtlig angrep kanskje bare ville blirettet mot
Norge og da primært mot hovedstaden. Som en synliggjøring av denne virksomheten viser vi nedenfor en
”Kroki(skisse eller et forenklet kart) af Ljabrostillingen” av 5. juni 1869. Det er tydeligvis to norske
infanterioffiserer som har vært på rekognosering i området på denne tiden, for vi har en omtrent tilsvarende
kroki: ”Positionen ved Liabro” av samme dato, tegnet av en annen offiser. Deres navn og titler er vanskelig
lesbare, men vi kan se at krokiene er mottatt og registrert i Generalstaben den angitte dato. Vi kan også lese
”Afgangs Ex 69” og en signatur oppe i venstre hjørne, noe som tyder på at krokiene kanskje har vært en
oppgave iforbindelse med en avgangseksamen iforbindelse med en stabsoffiserutdannelse. De to skissene er svært interessante, i det vi kan se hvilken bebyggelse det var i området på denne tiden, de enkelte bygningers plassering i terrenget og hvorledes gårdene og plassene var navnesatt. At de brave offiserer til dels har navnesatt noe annerledes enn etter nåtidens skrivemåte, får vi bære over med i denne forbindelse og merke oss at skrivemåten forandrer seg med tiden.

Lar vi tankene fra 1879 gå 61 år frem i tiden til 1940, så var det jo akkurat det som skjedde. Tyskerne
angrep da Oslo, riktignok ikke med et landangrep, men i en samordnet invasjon med luft- og sjøstridskrefter.
Viskal ikke her gå nærmere inn på de norske forsvarsplaner av 1879 for Østfoldregionen, som ble ansett
som det første delmålet ved en invasjon. Konklusjonen ble at man så for seg en første forsvarslinje for
Christiania på høyde med befestningene på vestsiden av fjorden ved Oscarsborg og over på østsiden i en linje over Frogn – Melby – Ski – Marie kirke og med østre flankesikring i Øyeren – Glomma. Dette var imidlertid en for ressurskrevende løsning og man måtte renonsere på denne løsningen. Deretter kommer så det som betyr noe i denne forbindelse og i moderne terminologi: 

”Hovedforsvarslinjen må trekkes tilbake til området over Sæter – Ljabru med mindre sikringsstyrker
på veiene over Ski og Enebakk. Den siste og avgjørende strid om hovedstaden må tas i en best mulig
befestet stilling over Ljabru – Skullerud…….”

Så langt 2. Akershuscommission av 1879. Nå ble denne norske forsvarslinjen aldri befestet. Etter
unionsoppløsningen i 1905 ble jo de norske grensebefestningene mot Sverige ødelagt som en del av avtalen
og freds- og nøytralitetstankene sto sterkt i Norge utover på 1900-tallet. Vårt forsvar har vel knapt vært
dårligere enn i mellomkrigstiden. Tyskerne er jo kjent for å være et meget grundig folkeferd og den tyske
generalstab hadde for øvrig under sin planlegging av ”Operation Weser”(dekknavn for den tyske angrepsplan
mot Norge) islutten av 1930-årene, full oversikt over den norske forsvarsplanen fra 1879.
Spionvirksomheten fungerte så absolutt den gangen også og Forsvarsmusèet har den dag i dag i en nøyaktig tysk oversettelse av planen fra før annen verdenskrig isine arkiver. Da et tysk behov begynte å tegne seg ut fra krigens utvikling, adopterte tyskerne selv den opprinnelige norske plan ved anlegget av sin egen sperrelinjei disse områdene i 1943.

Refleksjonene over en forbindelse mellom et mulig anlegg av en bygdeborg via konkrete norske
forsvarsplaner til tysk realisering får imidlertid stå for min regning. La oss så gjøre spranget tilbake til
folkevandringstiden og ta for oss:

Kollen vest for Gamlehagen

Denne ligger vest for den sydligste delen av Gamlehagen på Lambertseter, der det nå oppføres en rekke
såkalte seniorboliger. I vest går den sydligste delen av Radarveien inn og mot syd har vi broen over T-banen
der Hellinga kommer opp. At det har gått et far nordover på høydedraget mellom Kaptein Oppegaards vei
og Langbølgen er vel kanskje ikke så usannsynlig, i det et videre løp nordover iså fall har kommet inn over
høydene på Ekeberg slik vi kommer til etterpå. I det aktuelle området har i tilfelle stien hatt
Lambertseterbekken på høyre hånd nede i bekkedalen der nå Lambertseterbanen har sin trasè. Kollen har en høyde over havet på litt over 165 meter, og den ligger tilfeldigvis nøyaktig midt i mellom det gjenstående
våningshuset på Lambertseter gård i øst og tilsvarende 250 meter øst for Søndre Helleruds. At dette er en ren tilfeldighet baserer jeg på at det ikke kan ha vært gårder her på den tiden. Verken navnesetting eller
jordsmonn med stiv og tung leirjord i området tilsier at det ikke har vært gårdsdrift her på den aktuelle tiden.
Jeg har heller ikke her det store belegg for min antagelse om en bygdeborg her, i og med at det skal god vilje til å finne rester etter et anlegg på stedet. Senere bebyggelse og veianlegg i området kan ha ødelagt en mur mot vest, men det kan jo heller ingen avgjøre nå. Jeg anser i et hvert fallsannsynligheten for et anlegg her som vesentlig mindre enn på Ljabru, men det er jo lov å la tankene spinne, så sant det ikke utgis for fakta.

Oslo Byleksikon: Rester av tre bygdeborger i Ekebergområdet?

Min nysgjerrighet ble vekket av følgende sitat fra 4. utgaven fra år 2000 av dette. Under punktet om
Ekebergsletta på side 119 står det nemlig anført i teksten som følger:

”I området finnes en rekke fredede fornminner: 65 gravhauger, to helleristninger, to skålgroper, tre
rester av bygdeborger (uthevet her), samt gamle dyrkningsspor.”

Dette krevde en oppklaring. Ikke for å henge ut det ellers utmerkete leksikon, men selv for en lekmann var
det åpenbart at her må det være flere direkte feilaktige opplysninger. Jeg vet i et hvert fall om flere større
eksisterende felter med skålgroper, foruten ett som er asfaltert over ved bussholdeplassen ved Brannfjell
skole. I et intervju Nordstrands Blad hadde med daværende arkeolog Ingunn Holm hos Byantikvaren primo
september 2000 opplyser hun at det er 12 registrerte felter på svaberg med et varierende antallskålgroper i
hvert felt. Når det gjelder gravhauger så stemmer heller ikke informasjonen. Selv om det ofte kan være svært
vanskelig å avgjøre hva som er såkalte rydningsrøyser (det er vel det som er ment som gamle dyrkningsspor)
eller hva som er mindre gravhauger, så angis det fra arkeologisk hold at det finnes 13 gravhauger og 58
rydningsrøyser i området. Etter en verifisering med Byantikvaren for ikke lenge siden, fikk jeg bekreftet min
oppfatning om bare ett helleristningsfelt, nemlig det ved Sjømannsskolen. For øvrig så kjenner vi jo også til en noe ødelagt ringformet steinsetting og en skipsmarkering i området øst for sprangridebanen. Det har vært
angitt at det er helleristninger på en liten skrå bergflate øst for barnehagen iBauneveien 47, men det er ikke
riktig. Ved første blikk kan det se ut som runer eller kanskje bumerker. Første gang jeg kom over dem antok
jeg umiddelbart at dette var en markering av gårdsgrensen mellom Ekeberg (g nr 151) og Ryen (g nr 149),
men ut fra fortegnelsen over Akergårdenes navn og gårdsnummer, følger jo grensen mer Brannfjellveien og
Olleveien, slik at området ligger innenfor Ryen gårds grunn. Ryen Varde ligger jo også et godt stykke nord og vest for stedet, så markeringene kan heller ikke ha noe å gjøre med veten der. En vete var jo vardebålene
som ble tent i ufredstider for å varsle fiendtlig fremrykning. Hvilken hensikt disse markeringene har hatt, er
uklart for meg og Byantikvarens folk har heller ingen tolkning. Noe stort fornminne er det imidlertid neppe.
For så tilsist å komme til utsagnet som jeg har uthevet med fete typer, nemlig det om de tre bygdeborgene, så kan det fastslås at likeledes som det finnes et eventyr om de tre bukkene Bruse, så må det også være et rent eventyr at det skalfinnes rester av tre bygdeborger på Ekeberg. Etter flere gangers gjennomgang og leting i området for egen del, var det i grunnen greitt å få det endelig avkreftet dette fra sakkyndig hold gjennom Byantikvaren. Så det var det, det blir ingen beretning om bygdeborger på Ekeberg! At man ikke alltid kan stole på det som står på trykk er vel et anerkjent utsagn, og så får leseren selv avgjøre validiteten i denne lille artikkelen.