Årsberetning 2000-2001: Bygdeborger

Artikkelen sto i Historielagets årsberetning for 2000 – 2001 og inneholdt da 7 bilder fra de to bygdeborgene i Skullerud-dumpa og på Rosenholm.

OM BYGDEBORGER OG NOE OM DE TO I VÅRT OMRÅDE

Av Arne Sunde

De såkalte bygdeborgenes opprinnelse ligger langt tilbake i tid, kanskje bort i mot 2000 år for enkeltes del. Opp gjennom tidene har det derfor vært uklart omkring hva de har vært benyttet til, når de ble anlagt m.v. Det finnes ingen skriftlig dokumentasjon fra denne tiden, slik at det har vært mange spekulasjoner og rene fantasier. Det er i de senere år forsket en god del i emnet og foretatt arkeologiske undersøkelser, slik at det nå foreligger mer faktisk kunnskap som er alminnelig akseptert. Imidlertid, det er ennå meget som er usikkert omkring bygdeborgene, så la oss ta for oss en del av hva vi vet og ikke vet.

Hva er en bygdeborg?

Bygdeborger kaller vi vanligvis de forsvars- eller befestningsanlegg som er bygget på bratte åsrygger, koller og fjellknauser som naturgitt peker seg ut som vanskelige å ta seg opp på. Ofte er det stupbratt på flere sider av disse, men det finnes gjerne minst en farbar veg opp til toppen. Der adkomsten er enkel, ble det derfor bygget steinmurer eller voller av sand og jord. Disse kunne også være forsterket med, eller supplert med tilspissede tømmerpalisader eller forhugninger, og det er flere steder funnet spor av forsvarsverk av tre oppe på murene. Enkelte steder har det kanskje bare vært forhugninger, som jo kan være vanskelig å lokalisere så lang tid etter. Som oftest finner vi nå bare rester av tilgrodde steinmurer over kortere strekninger islakere skråninger eller der et skar fører til topps.

Det er også eksempler på ringmurer som er flere hundre meter lange og at det kan ligge flere murer utenfor hverandre. Opp gjennom tiden har murene mange steder rast ut, slik at vi bare finner steinrøyser nedenfor, ved siden at det også er trolig at en delstein kan ha blitt brukt til grunnmurer m. v. i nærliggende bebyggelse. Imidlertid er det flere steder hvor vifortsatt kan beundre de fint konstruerte steinmurene i opptil to meters høyde og av varierende tykkelser fra en og opptilfire meters tykkelse. Når det gjelder de største tykkelsene, dreier det seg om løsmurer, d.v.s. ikke spesielt oppbygde.

Det finnes også bygdeborger som ligger iflatere og lavere områder med steinmurer som er svært vide i omkrets. Senere forskning har kommet frem til at disse nok er eldre enn de rene forsvarsanleggene og kanskje stammer helt fra bronsealderen eller førromersk jernalder (før ca 100 f Kr). Det spekuleres bl. a. på om disse kan ha vært benyttet i forbindelse med ritualer i kultdyrkelse og at de tidlige bygdeborgene har hatt andre funksjoner enn som rene forsvarsanlegg.

Det første som velslår oss når vi har tatt oss opp i en større bygdeborg, er hvilket utrolig arbeide det må ha vært å transportere de store steinmengdene opp tilstedet og så legge opp murene. Både planlegging og stor arbeidsinnsats som må ha skjedd over lang tid med datidens primitive hjelpemidler er imponerende, ved siden av det har krevd mange nok menn til å forsvare anleggene. Ellers blir man jo også slått av den fantastiske utsikten det er fra de fleste borgene.

Når ble bygdeborgene anlagt?

Bygdeborgene er ofte kalt våre første offentlige byggverk og hovedtyngden ble nok anlagt som forsvarsanlegg i de forskjellige distrikter eller bygder i den urolige folkevandringstiden som hos oss tidfestes fra ca 400 e Kr til ca 570. Dette gjelder særlig de anlegg som ligger mest utilgjengelig til. En del er også tidfestet tilsåkalt romersk jernalder fra ca år 0 og opp til ca 400tallet. Når man tar i betraktning det store antall bygdeborgerog den innsats som ligger bak byggingen av de enkelte anlegg, er det jo rimelig å anta at byggeperiodene må ha strukket seg over en relativt lang periode.

Hva var folkevandringstiden?

Som kjent hadde Romerriket fra tidligere og opp til Kristifødsel en enorm utstrekning. Mot nord ble grensene som gikk gjennom Tyskland flyttet frem og tilbake opp gjennom de påfølgende århundrene i det de forskjellige germanske stammer dels levde ifred og handelssamkvem med sine romerske naboer isyd og dels utkjempet de frykteligste slag mot dem. Den utløsende faktor for folkevandringstiden regnes jo å begynne med at det tyrkisk-mongolske rytterfolket hunnerne i 375 angrep det Østgotiske riket i Sør-Russland.

Østgoterne dro vestover, hvilket førte til at de forskjellige germanske stammene i Nord-Europa så begynte å forflytte seg. Folkevandringstiden var begynt. Vestgoterne ble drevet sørover og inntok selve Roma i 410. Det endelige sammenbrudd til det Vest-Romerske rike tidfestes til 476 da den siste romerske keiser, Romulus Augustus, ble avsatt av germanerhøvdingen Odovaker. Etter ytterlige ca 100 år regner man så slutten på røvertoktene og massevandringene av de forskjellig stammene i Europa.

Før vi går over til våre trakter igjen, så la oss nevne at utviklingen i Europa gjennom romer- og folkevandringstid fikk stor betydning for kultur og samfunnsforhold også i Norge. I motsetning til de tidligere tider, er dette relativt godt dokumentert gjennom de mange gravfelter og utgravinger av disse og samtidige gårdsanlegg. Det var gode kontakter med germanske stammefrender sydover i Europa og handelsamkvem er dokumentert gjennom bl. a. gravfunn av importerte tekstiler, luksusartikler og våpen.

De første organiserte samfunn i Norge?

Det er antatt at bygdeborgene må ha blitt bygget i en periode hvor det har vært en viss samfunnsmessig organisering i Norge. Det har nok eksistert en lang rekke småhøvdingdømmer av ulik størrelse i de forskjellige germanske stammeområdene i Norge. Vi har jo den dag i dag landet rundt navn som beskriver de forskjellige stammeområder fra folkevandringstiden., Eksempelvis har vi Telemark fra teler, Rogaland og Hordaland fra ryger og horder, Hadeland og Ringerike fra hader og ringii o.s.v. De enkelte høvdingdømmene omfattet neppe så store områder som angitt ovenfor, men flere bygder kunne utgjøre et slags rike. Tettheten i gravfunn av rikt utstyrte høvdinggraver fra denne perioden indikerer at det må ha vært flere høvdingslekter innenfor til dels snevre områder. De løst organiserte høvdingdømmene må heller ikke forveksles med de senere og atskillig mer fast etablerte småkongeriker i den senere vikingtiden, men de har vel vært fast nok organisert til at mange bygdeborger kunne bli etablert.

Antall bygdeborger og litt om geografisk plassering

Det finnes nå ca 400 bygdeborger i Fornminneregisteret i Norge. For omtrent 25 år siden var det ca 300, slik at det gjenoppdages stadig slike. Eksempelvis har vi i Telemark 27 kjente anlegg i Grenlandsområdet.

På østsiden av Mjøsa mellom Tangen og Ringsaker er det 12 i en sammenhengende forsvarskjede mot vest. Vi har en lang rekke i Øst- og Vestfold, det er 30 stykker i Trøndelag og slik kan vifortsette landet rundt, særlig i Sør-Norge. I vårt nærere område har vi et flott anlegg på toppen av Fosskollen midt i Lierbakkene, der E18 skjærer seg i tunnel gjennom kollen.

Før vi nå går videre, kan det være artig å referere hva fogeden Essendrop skrev i sin Lierbeskrivelse i 1761: ”Den (Fosskollen) ligger i Frogner Hoved-Sogn, tilhørende Gaarden Fos; den er paa langt ikke lig de andre (dvs. nærliggende åser) i Høide, men merkværdig deraf, at paa den Overflade sees Tegn og Mindesmerke af Volde, og en Port paa den Østre Side, som støder til Fjeld-Væggen.” Ved et besøk der ser man tydelig den omtalte porten markert med to store steiner og ellers kan de nedfalne mur-restene følges istykker på tilsammen ca. 130 meter. Det blir visstnok hevdet at stein fra murene her er benyttet som byggemateriale i den praktfulle Frogner steinkirke fra 1694 nede i Lierbyen.

På vestsiden av Oslo har viflere bygdeborger i Asker og Bærum. Vi har en på Skaugumsåsen, fire stykker i Kolsåsområdet og to på på Risfjellet i Vestmarka et par km vest for Skuibakken. Går vi over på østsiden avfjorden, har vi jo en på Tjuåsen vest for gamle Mosseveien (Rv 156), midt mellom Bunnefjorden og Årungen. I Oslo-området har vifem registrerte, hvorav det har ligget en ”midt i byen”, nemlig i nordenden av Stensparken som jo heter Blåsen.

Videre har vi to ved selve Maridalsvannet, en på østsiden mellom Midtoddenområdet og Solemskogen og en på nordsiden ca 600 meter nordnordøst for Nes gård i nordenden av vannet. Denne siste ble forøvrig først gjenoppdaget ifjor. Det har kanskje ligget en enda lenger nord i Maridalen, på Furumokollen øst for utløpet av Skarselva fra Øyungen, men jeg har ikke kunnet finne rester etter å lett grundig der. Det kan ha vært tømmerforskansninger der, for kollen er ypperlig egnet til forsvar med en fantastisk utsikt sydover. Det som er interessant med disse to - tre(?) i Maridalen, er at man har frisikt mellom dem. Kan de ligge langs en eldgammel innfartsveg fra nord mot fjorden? Sist, men ikke minst, har vi altså ”våre” to, en på Midtåsen øst for Bakkeløkka gård ved Skullerud-dumpa på Enebakkveien (E 6) og en ved Rosenholm jernbanestasjon. Før vi går litt nærmere inn på disse siste, tar vi imidlertid for oss noe mer generelle fakta og antagelser.

Krav til beliggenhet i terrenget

Beliggenheten har vært viktig og viforstår av den at borgene må ha hatt forskjellig funksjon. I de viktigste bosettingsområdene iromer- og folkevandringstid ligger ofte borgene nær bebyggelsen, slik at man hurtig kunne berge opp folk og buskap når fienden nærmet seg. Andre steder ligger så borgene på steder der det helt klart ikke har vært bebyggelse. Skulle husdyrene være med, kunne ikke adkomsten være for vanskelig og borgplatåene måtte være store nok til at folk og fe kunne være der en tid. Tilgang på vann var viktig og det var også viktig at man kunne ha utsikt over hva som skjedde i bygda og ha signalmuligheter til naboborger. Utsikt til varde- eller vetebålene som ble tent når faren truet, var også viktig. Vi har forøvrig minner om disse i stedsnavn som f. eks. Vardåsen, Vettakollen, Varingskollen og Brannfjell(?) for å nevne noen.

På sitt beste i vikingtiden ble det sagt om dette varslingssystemet ”at på 7 netter for hærbudet fra den sydligste vete i Agder til det nordligste tinglag i Hålogaland.”. Det synes klart at dette systemet nok var delvis utbygget noen århundrer tidligere. Kravet til gode forsvarsmuligheter har absolutt veid tyngst, slik at det i mange tilfeller har blitt renonsert på andre krav. Kravet til beliggenhet har imidlertid av og til veid så tungt at det har blitt bygd særlig store anlegg på steder med mindre velegnet topografi.

Hva ble borgene benyttet til?

Det er mange eksempler på at borgene kan ligge som forsvarsanlegg langs gamle veifar og hovedferdselsårer inn mot sentrale strøk. De ligger da ofte på øyer og nes ved viktige seilleder og særlig ettertraktet var høyder ved defilèer på veien, som trange skar, vadeplasser over elver og ved smale sund. De finnes også klart anlagt iforsvarskjeder enkelte steder, slik at de der markerte et forsvarssystem mot eventuelle truende inntrengere.

Det må ha ligget strategiske vurderinger til grunn i de før nevnte høvdingdømmene for å sikre utsatte grenser, og disse borgene kan således ha vært bygd med dette formålfor øye. Andre er igjen anlagt som tilfluktssted for folk og fe i en bygd eller fra en gruppe gårder i urolige tider. Vi har jo som tidligere nevnt, også teorien om enkelte anlegg som kultsteder, ved siden av spekulasjonene om senere tiders bruk i det etterfølgende.

Navnsetting på bygdeborger

Bygdeborgene ligger som oftest på navnsatte koller og åser og har sjelden egne navn. Det er imidlertid typisk at navn på bygdeborger på de forskjelligste steder i landet kan ha samme navn, eksempelvis går navn som Tjuvborgen, Borgen og Slottet igjen. Navnene Borg og Stein er jo vanlige stedsnavn i Norge, men der på stedet finner vislett ikke hva viforbinder med en vanlig borg, men muligheten for å finne frem til eller kanskje til og med gjenoppdage gamle mosegrodde rester av en bygdeborg er så absolutt tilsted. De fleste gjenoppdagelser av bygdeborger blir forøvrig gjort av vanlige folk, og man plikter da å melde fra til antikvarisk myndighet, slik at funnet kan bliregistrert og faglig undersøkt.

Noen funderinger og noe fakta

Et artig aspekt er at man ved utgravninger funnet bruksgjenstander fra vikingtiden i enkelte borger, hvilketmuligens angir at bruken kan ha strukket seg over mange hundre år. Vi vet fra Sverige at bygdeborger der har blitt benyttet i vikingtid og helt opp i middelalderen, men man antar at det ikke er tilfelle i Norge. Så da er vel funnene her bare fra tilfeldige kortvarige besøk i vikingtiden? Vi kjenner forresten ett eksempel fra slaget i Hafrsfjord i 872 at en del av de tapende bøndene flyktet opp i en bygdeborg. Men har bygdeborgene blitt benyttet enda senere?

Vi kan fabulere over at borgene senere opp gjennom tidene har vært benyttet som sikre oppholdssteder om natten for de ofte svært upopulære skatteinnkrevere fra makthaverne når de var rundt i distriktene og krevde inn skatt fra bøndene. Vi har det dokumentert at skatteinnkrevingen kunne være svært så brutal og faktisk gå på livet løs enkelte ganger for begge parter.

At enkelte strategisk plasserte bygdeborger langs grensen mot Sverige har vært benyttet som skanser eller oppholdssteder for speidere/vaktposter i de stadige kriger mellom Danmark/Norge og Sverige opp gjennom århundrene er vel heller ikke utelukket. Vi har forøvrig ett dokumentert tilfelle fra bygdeborgen Ravneberget, ved det store gravfeltet Hunn på oldtidsveien mellom Fredrikstad og Skjeberg, at bønder i området reddet seg opp på borgen med familie og dyr under et svensk angrep på Fredrikstad Festning.

Når vi tenker på navn som Tjuvborgen, Tjuåsen syd for Bunnefjorden og Tyvenhorn nord på Kolsås, så slår det oss at her har nok landeveisrøvere og kjeltringpakk gjemt seg bort isin tid. Tyvenhornnavnet skal visstnok komme av at stortyven Ole Høiland var her en gang og gjemte bort stjålne penger.

For å la fantasien løpe enda litt videre; - det er vel ikke usannsynlig at det tidligere kan ha ligget bygdeborger på ett eller flere av de steder våre kjente festningsanlegg senere ble bygget. Jeg tenker for eksempel da på Sarpsborg, anlagt ca 1016, videre Tunsberghus, Sverresborg'ene i Bergen og Trondheim fra 1180-tallet og utover til 1300-tallets Akershus festning.

Det er videre et faktum at i aprildagene 1940 brukte de norske styrkene flere steder gamle bygdeborgområder som forsvarsstillinger ved de tyske angrepene nordover på Østlandet. Dette skyldes selvfølgelig de gode posisjoner borgene har, sett ut fra et forsvarssynspunkt.

Ett forhold som slår en, er at det fra svært mange bygdeborger ikke finnes retrettmuligheter i tilfelle fienden greide å innta borgen. Ved ettertanke, var kanskje ikke tilbaketrekning noe holdbart alternativ? Hvor skulle man i så fall gjøre av seg? Vi må regne med at det var å slåss tilsiste mann eller å overgi seg på nåde og unåde. Behovet for treller var der og et liv som trell var kanskje bedre enn å miste det?

Har vi hatt flere bygdeborger i Oslo-området som er ødelagt gjennom senere utbygging? 

Eksempelvis finnes det nå ikke rester igjen av bygdeborgen på Blåsen i Stensparken. Steinen fra murene derfra hviler nok i grunnmurer til hus og gater i nærheten. At det har vært en bygdeborg her er imidlertid klart. Ved selvsyn og en viss innsikt vil man umiddelbart forstå at den høye kalksteinsknausen er særdeles velegnet til et

forsvarsanlegg. Utsikten derfra over store deler av Oslo og utover fjorden er for øvrig praktfull. Det er gjennom arkeologiske undersøkelser fastslått at området har huset en bygdeborg og det er lagt ut som et fredet kulturminne slik de øvrige registrerte bygdeborgene er.

En annen aktuell lokalitet kan være den tilsvarende dominerende knausen nord for Tøyenbadet i Ola Narr-området, men dette er en ren gjetning fra min side. Ut fra fagfolkenes antagelser om et stort antall bygdeborger, burde det absolutt være flere i Oslo-området, men vi har p.t. ikke flere registrerte. Kan noen av leserne tenke seg aktuelle steder?

”Våre” to bygdeborger.Bygdeborgene ved Skullerud-dumpa og Rosenholm er ikke av de største og mest imponerende, men de er så definitivt de to eldste ”byggverk” innen historielagets område og er jo interessante bare av den grunn. For dem som måtte ønske å ta en tur for å bese dem, så gir vi en liten beskrivelse av adkomst og hva vi kan finne der. Historielaget hadde for øvrig en vandring til den førstnevnte for en god del år siden.

Bygdeborgen på Midtåsen

Den enkleste måten å komme opp i borgområdet på er å gå inn fra nord. Man tar utgangspunkt i Nordstrandsveiens østende og passerer under Europaveien E 6. Videre følges grusveien mot Smeden på sydsiden av Ljanselva, og vi benytter anledningen til å titte på opplysningskiltet om Skullerud sag og beundre den restaurerte Sagdammen på venstre hånd. Det er nå lagt opp en terskel av stein og grus i elven, slik at den gamle dammen er delvis gjenskapt. Veien bøyer så sydover og viser åsryggen med borgen foran oss på høyre hånd. Viforserer gjerdet rundt havnehagen i det vi er nede isvingen nedenfor det store hvite huset i bakken opp mot der husmannsplassen Smeden lå. Vi krysser oppover i havnehagen, passerer gjerdet igjen og arbeider oss oppover stien sydover på åsryggen. Bygdeborgen ligger på åsens nordligste del, der det er et naturlig begrenset svabergområde, bevokst med furuskog.

I det vi kommer opp, passerer vi noen store flyttsteinblokker fra istiden og vi har en ca 3 m høy knaus som danner et brystvern foran oss på høyre hånd. Vi burde nok ha sett mur-rester her, men det har kanskje bare vært tømmerforhugninger her? I det vi er oppe i det ca 75 m lange borgplatået som strekker seg sydover, registrerer vi at bredden er ca 25 m. Viser de bratte fallene og tildels stupene mot øst og vest der det ikke har vært nødvendig med murer.

Det er heller ikke spor etter vannhull e. l., slik at borgen kan ikke ha tålt en langvarig beleiring. Borgen avsluttes mot syd ved en liten senkning som går øst - vest tvers over åsen. Her finner vi de tydeligste og delvis utraste restene av en ca 20 m lang mur, bygd av både større og mindre stein. Nede isenkningen på vestsiden finnes også mur-rester.
Vi kjenner til gamle, både sommer- og vinterveifar i området, så borgen har nok hatt som hovedoppgave å være sikring langs disse, lenge før det kom gårder i området.
Passerer vi muren mot syd og følger åsryggen sydover, får visnart et glimt av T-banelegemet ned til høyre der det kommer ut av åsen under oss og forsvinner inn ifjellet igjen under E 6. Omtrent samtidig åpner utsikten seg sydover og viser bl. a. låven på Nordre Dal i den tette og nye bebyggelsen i området. Vi kan gå tilbake samme vei eller ta oss ned i bebyggelsen og følge turveien nordover på østsiden av Enebakkveien tilbake.
 

Bygdeborgen på Rosenholm.

Denne er svært enkel å finne og ta seg opp på. Vi tar oss frem til Rosenholm stasjon, der vi har den store parkeringsplassen ved stasjonen. På toppen av den opptil 20 m høye, 250 m lange og 75 m brede kollen rett på vestsiden av veien ligger så bygdeborgen. Oppgangen har vært fra nord og vifinner her mur-rester syd for det som var stuebygningen på Rosenholm gård. I grunnmurene som ennå står, ligger det nok stein fra borgen. Det har muligens vært en indre mur syd for den nordligste, for ytterligere å sperre oppgangen. Som i de andre bygdeborgene i Oslo-området, er øst- og vestsidene brattest. Vifinner imidlertid tydeligst mur-rester i et slakere parti mot vest, der det flere steder også ligger utraste steinrøyser nedenfor kollen.

Mot syd, etter fylkegrensen mot Akershus, der Rosenholmveien svinger mot vest, finner vi et belte med stein på toppen av veiskjæringen. Det kan være bunnlaget av en mur som har avsluttet borgen mot syd. Ved den arkeologiske befaringen i 1962 ble det lokalisert en rekke flere mur- og vollrester i området enn angitt her, bl.a. har det nok også vært en indre mur mot syd.
Mur-restene er vanskelige å finne for et utrent øye og at det finnes så lite igjen av enkelte murer kan skyldesat det har vært lett å komme tilfor å hente stein til andre formål opp gjennom tiden. Man kan jo selv gå på oppdagelsesferd oppe på platået og gå rundt nedenfor borgen der de utraste restene ligger. Vi merker oss forøvrig at det finnes et tydelig vannhull ca 50 m inn fra sydenden av borgen. Gårdene i området, Holm, Li (nå i Oppegård) og Åsgårdene (nordre og søndre) er nok anlagt senere, sannsynligvis i middelalderen, selv om slike naturbeskrivende gårdsnavn kan være av de eldste. Det er derfor grunn til å anta at borgen er et forsvarsverk langs en gammelferdselsvei. En indikasjon på det, er at den kjente Oslobiskopen Jens Nilssøn på en visitasreise våren 1594 passerte inntil borgen på vestsiden. Veifaret, der det i dag er det en ridestifor hestene på Søndre Ås, må iså fall ha eksistert i over 1000 år, hvilket vel ikke er en umulighet?

Svaret på dette og mange andre ubesvarte spørsmål vedrørende våre bygdeborger har lenge hvilt i historiens mørke og de vilsom viforstår, aldri kunne besvares sikkert. Men det er jo slik at det er det ukjente som pirrer vår nysgjerrighet og gjør livet mer spennende og interessant. Vifår nøye oss med å fastslå at spørsmålene er mange og med det som visshet får vi avslutte.